Humanitær Intervensjon (KLASSEKAMPEN Mandag 31. januar 2000)

Av Stephen R. Shalom

I kjølvannet av krisene i Kosovo og på ØstTimor, og med minnene av folkemordet i Rwanda i 1994, er humanitær intervensjon igjen på dagsorden. Noen kommentatorer har brukt disse sakene til støtte for nye prinsipper for internasjonale forbindelser. Men for å sikre korrekte lærdommer, må vi undersøke disse tilfellene nøye.

Alle tre tilfellene involverer en alvorlig humanitær katastrofe, dog i betydelig forskjellig målestokk. I Rwanda ble omtrent 800.000 mennesker slaktet ned, kun på grunnlag av sin tutsietnisitet. (Hutuer som ikke støttet folkemordet var også målskive.)

På ØstTimor ble 200.000 mennesker, mer enn en fjerdedel av befolkningen, drept på slutten av 1970årene som et resultat av en nådeløs indonesisk kampanje for å slå ned oppstanden der. I 1999, etter folkeavstemningen den 30. august, hvor fire av fem østtimoresere stemte for uavhengighet, slapp den militærstøttede militsen løs en orgie i ødeleggelse. Tre fjerdedeler av befolkningen ble jaget inn i fjellene eller helt ut av ØstTimor. Få drepte er hittil funnet. Men gitt det store antallet flyktninger, vitneutsagn om døde som ble dumpet i havet eller brakt til VestTimor, og det store antallet for fortsatt er savnet, er det for tidlig å konkludere med at det ikke var noen massakre i stor skala. I det minste inntil man blir enige om realitetene. Og på VestTimor, kontrollert av det indonesiske militæret, forsetter volden og myrderiene i leirene.

I Kosovo foregikk det mellom mars og juni 1999 en massiv etnisk rensning av provinsens kosovoalbanere. 90 prosent ble internflyktninger eller drevet over grensen. Et ukjent antall ble drept; igjen er for mange savnet. Under halvparten av de kjente gravstedene er blitt undersøkt. Det er troverdige vitneforklaringer om døde som er blitt flyttet eller brent. Natos overslag på 10.000 døde er ubekreftet, men er trolig ikke langt fra sannheten.

Om menneskelig lidelse er fellesnevneren i disse tre tilfellene, er det også viktige forskjeller. Den mest dramatiske forskjellen er at i to av tilfellene, Rwanda og ØstTimor, kunne mange liv vært reddet ved enkle tiltak fra det tilstedeværende internasjonale sam funns side. I tilfellet Kosovo, ble de menneskelige tapene påskyndet av den hensynsløse aksjonen til USA og Nato.

Kunne stopppet myrderiene

Da folkemordet begynte i Rwanda var FNs fredsstyrke Unamir til stede i hovedstaden Kigali. Unamirsjefen sendte melding til New York om at dersom hans 2.500 manns store styrke ble doblet, og mandatet utvidet, var han i stand til å stoppe myrderiene. Men etter press fra USA ble Unamirstyrken redusert i stedet for økt. Når FNs generalsekretær omsider fikk sikkerhetsrådet til å godkjenne er større styrke, hindret USA utplassering av styrken. Og endelig, ettersom det tutsiledede Rwanda Patriotic Front (RPF) var på grensen til å bekjempe folkemordregimet, godkjente sikkerhetsrådet fransk intervensjon. Dette reddet bare en håndfull liv, og morderne flyktet til nabolandet Zaire hvor de fortsatte å destabilisere hele regionen. Det var ikke overraskende at regjeringen i Rwanda, som sto bak folkemordet, stemte for den franske intervensjonen.

Så snart Indonesias midlertidige president B.J. Habibie i januar 1999 kunngjorde at han tillot folkeavstemningen på ØstTimor, fortsatten det indonesiske militære (TNI) å organisere et terrorregime mot befolkningen.

Stor innflytelse

Veien for å stoppe terroren var klar; Washington kunne be TNI om å stoppe sine aksjoner. USA har lenge hatt stor innflytelse i Indonesia – en innflytelse som kunne vært brukt til å forhindre grusomheter, men som i stedet fremmet grusomhetene. Amerikansk innflytelse ble enda mer tydelig etter den økonomiske krisen i Asia i 1997. Da ble Djakarta totalt avhengig av velviljen til verdens rikeste land. Selv om det var klare bevis på grusomheter begått av TMIkontrollert milits i 1999, unnlot Washington å bruke sin innflytelse.

Etter folkeavstemmningen fortsatte militsen, fortsatt under kontroll av TNI, å legge landet i ruiner, mens USAs regjering nektet å legge sterkt press på Indonesia. Det var ikke før 9. september, etter sterke nødskrik fra opinionen, at Washington avsluttet Pentagons formelle militære bånd til TNI. Øyeblikkelig annonserte Djakarta at de ville tillate en fredsbevarende styrke. Men som Amnesty International uttalte: "USAs funksjon som brekkstang var til slutt den kritiske faktor i å overtale Indonesia til å stoppe myrderiene, og tillate fredsbevarere. Hvorfor ble ikke disse skritt tatt tidligere? Tiden mellom avstemningen og president Clintons uttalelse 9. september betydde flere lik, flere brente hus, flere flyktninger."

Således kunne mange liv vært reddet både i Rwanda og Kigali ved internasjonal påvirkning, ved å øke den fredsbevarende styrken i Kigali og ved å presse Djakarta til å avslutte militsens raseri. I Kosovo, på den annen side, var internasjonale tiltak, særlig Natos bombing, med på å øke voldsomt antall drepte i stedet for å redde liv. I årene før Natos bombing døde omtrent 2.000, og flere hundre tusen ble flyktninger. Når bombingen begynte, økte volden: myrderiene, voldtektene, deportasjonene. Det amerikanske utenriksdepartementet sier det slik: "I slutten av mars 1999 [når bombingene begynte] økte de serbiske styrkene sitt spillerom og farten på sine anstrengelser. Man gikk vekk fra selektive mål som landsbyer og regioner mistenkt for sympatier med KLA, og overgikk til systematiske tiltak for å etnisk rense hele provinsen Kosovo". Tallene som inkluderer drepte serbiske sivile som et resultat av bombingene, og ødeleggelsen av sivil infrastruktur, mangler fortsatt.

Konsekvenser

Er resultatene av de amerikanske aksjonene, eller mangel på handling, i disse tre tilfellene kjent for oss kun i ettertid?

Slett ikke. Når Unamirsjefen ba om flere tropper og et utvidet mandat i Rwanda, var det ingen amerikanske embedsmenn som innvendte at man ved å gjøre det ville få flere drepte. (Noe som ville vært en latterlig påstand, gitt at ingen tutsi skulle spares.) Det var ikke av omtanke for rwandesiske liv at Washington blokkerte for FNaksjon, men snarere det at ingen amerikanske interesser var truet og således at rwandesiske liv ikke spillte noen rolle. På samme måte trodde ikke USA at press på Djakarta, for å få dem til å stoppe terroren, ville føre til større skade for folket på ØstTimor. Amerikansk forbeholdenhet hadde andre årsaker. Som New York Times skrev 9. september 1999: "USA står imot direkte trusler om økonomisk eller militære sanksjoner mot Indonesia, og håper å bevare forbindelsen med dette store øyriket". I tilfellet Kosovo, på den andre siden, advarte mange om at Natobombing ville føre til større lidelser for kosovoalbanerne. Men slike advarsler hindret ikke Clinton, eller gjorde ham i stand til å spå flyktningestrømmen. Han endret heller aldri taktikken om å bombe fra 15.000 fots høyde, en taktikk som ikke hadde noen virkning på den etniske rensningen på bakken.

En annen viktig forskjell mellom disse tre tilfellene angår den undeliggende politiske situasjon. I Rwanda og ØstTimor var det avtaler som var akseptert av alle parter og av det internasjonale samfunn. Dette pekte på en politisk løsning, en løsning som ble brutt av den ene parten.

For i Rwanda i 1993 hadde myndighetene og RPF akseptert våpenhvilen, FNstyrker og en tidstabell for deling av makten. Maktfordelingen til Indonesiske soldater foran jublende tilhengere av den timoresiske opprørslederen Xanana Gusmao. Foto: AP/Scanpix Rwandesiske flyktninger begraver sine døde. Sjefen for FNstyrken i området mente før massakrene i 1994 at 2.500 m I Rwanda og ØstTimor kunne mange liv vært reddet ved enkle tiltak fra det tilstedeværende internasjonale samfunns side. I Kosovo ble de menneskelige tapene påskyndet av den hensynsløse aksjonen til USA og Nato. (sideskift) bød utsikt for en rimelig rettferdig løsning på det lange og blodige forholdet mellom hutumajoriteten og tutsiminoriteten. (Minoritetsstyre ville opplagt vært urettferdig, men det ville også et absolutt flertallsstyre – noe som ville gjort tutsiminoriteten sårbare for undertrykking.) I løpet av de neste få månedene utsatte den rwadesiske diktatoren, Juvénal Habyarimana, gjennomføringen av maktfordeling. Samtidig fortsatte ekstremister i hans regjering å organisere og bevæpne antitutsimilits. Til slutt, i begynnelsen av april 1994, virket det som om Habyarimana var klar for å dele makten. Men da ble flyet han satt i skutt ned, ganske sikkert av hans egne folk. Så startet ekstremistene nedslaktingen av moderate hutuer – og alle tutsier. På dette tidspunkt tok RPF til militær aksjon, selv om de hittil hadde holdt seg til våpenhvilen. Hadde ikke FN blitt blokkert av USA til å styrke Unamir, ville talløse liv vært spart. Dessuten ville rettferdighet for alle i Rwanda vært mye nærmere.

Politisk avtaler

På ØstTimor hadde det internasjonale samfunnet aldri akseptert Indonesias okkupasjon. (På tross av støtten som så mange land ga Indonesia, i det minste formelt, var det bare Australia som hadde anerkjent Djakartas styre over territoriet.) Selv om saken ikke dreide seg om en undertrykt etnisk minoritet på ØstTimor, ville en rettferdig løsning innebære å tillate folket på ØstTimor å bestemme sin egen fremtid i et fritt og retteferdig valg. En avtale som åpnet for slike frie valg ble undertegnet av Indonesia, den tidligere kolonimakten Portugal og FN den 5. mai 1999. I tillegg, for å sikre at folkets frie vilje kunne uttrykkes, aksepterte Falintil, den Timoresiske geriljaen, å omgruppere til ulike deler av landet. TNI brøt straks avtalen ved å bruke militsen til å terrorisere befolkningen. Selv om militsen gikk amok, viste geriljaen en bemerkelsesverdig tilbakeholdenhet og holdt seg spredt. Press på Djakarta for å overholde 5. maiavtalen ville ikke bare reddet liv, men også fremmet sosial rettferdighet.

I Kosovo var det derimot ingen politisk avtale. Det var en våpenhvile i borgerkrigen mellom kosovoalbanske separatister og den jugoslaviske regjeringen. Men våpenhvilen ble brutt av begge sider. For eksempel i desember 1998, da serbiske styrker startet en offensiv. Men som OSSE bemerket; dette ble etterfulgt av at KLA okkuperte og forsterket sine posisjoner langs den serbiske forsyningsveien. Dette i motsetning til avtalen om våpenhvile. I januar var det en forferdelig massakrer av sivile utført av de serbiske styrkene i Racak. Men uka før hadde observatører rapportert om at "uansvarlige aksjoner av KLA siden i går morges er hovedgrunnen for en betydelig økning av spenningen i Kosovo."

Det er ingen tvil om at det siden 1989, da Kosovos autonomi ble avskaffet, ble kosovoalbenerne behandlet som annenrangs borgere. En rettferdig løsning måtte tillate selvbestemmelse for den kovovoalbanske majoriteten. Likeledes ville et majoritetsstyre sette rettighetene til serbere og andre ikkealbanske minoriteter i Kosovo i fare. Slik ville rettferdigheten kreve en formel som garanterte et multietnisk Kosovo. Dette kunne bety et selvstendig Kosova, med rettigheter for minoritetene, eller det kunne bety et Kosovo som en del av Jugoslavia med fornyet og reell autonomi. Natolandene har alle erklært sin motstand mot Kosovos selvstendighet. Vi må derfor spørre oss i hvilken grad Natos aksjoner forsterket mulighetene for et multietnisk Kosovo.

Intoleranse

Noen kosovoalbanere, som lot seg rive med av den kriminelle etniske rensingen, begynte med etnisk rensning av sine egne. Ikke så systematisk eller åpenlyst som de serbiske aksjonene, men like effektive: Mesteparten av Kosovos ikkealbanske befolkning har flyktet. Mange av ofrene for albansk vold og skremsler var gamle som umulig kunne vært innblandet i krigsforbrytelser. Human Rights Watch konkluderer med at hensikten "synes å være fordrivelsen av Kosovos serbiske og romabefolkning snarere enn bare et ønske om hevn."

 Det var stor albansk nasjonalisme før bombingen. Menneskerettighetsbrudd gjort av KLA er dokumentert siden 1998, og det er ingen tvil om at holdningen er mer intolerant enn noensinne. Men dette er for en stor del et annet resultat av bombingen. Delvis fordi bombingen slapp løs etnisk rensning i stor skala, delvis fordi bombingen førte til lærdommen – bifalt av hele Nato – at det for å hjelpe albanerne var tillatt, ja humanitært, å drepe serbiske sivile og angripe deres infrastruktur.

Intoleransen i Kosovo er omfattende og rettet også mot kosovoalbanere. Når Veton Surroi, en ledende kosovoalbansk intellektuell, kritiserte den organiserte volden mot serbere og advarte mot fascismen bak, trykket Kosovapress, telegrambyrået med nære bånd til KLA, en fordømmelse mot ham som forræder til saken. De advarte at han risikerte "en mulig og forståelig hevn."

Ikke humanitær

Utsiktene for et multietnisk Kosovo synes dårlige. Fantes det alternativer til Natobombing som kunne ha bedret disse utsiktene? Serberne fremla et motforslag som tilbød autonomi til Kosovo. Men var dette reelle tilbud? Var det gode nok garantier? Gikk forslagene langt nok? Alt dette er interessante spørsmål, men de er umulige å svare på fordi USA nektet å forfølge dem. Washington krevde: Aksepter Natos okkupasjon av Kosovo og Nato-tilgang til hele Jugoslavia – eller bli bombet. Resultatene har vi sett.

Viser så disse tilfellene til nye prinsipper for internasjonale forbindelser? Sikkert ikke: Hvor som helst det er krise; slipp løs cruiseraketter og bombefly. Heller: Når det skjer grusomheter, forbli likegyldig. Nei, de antyder i stedet at når det skjer menneskelig lidelse – gjør det som er mulig for å redusere lidelsen. De antyder også at man skal tenke nøye gjennom konsekvensene til en intervensjon når det gjelder liv og sosial rettferdighet. Når behovet for intervensjon innebærer bare å hindre støtte til mordere, er den motsatte konsekvens sannsynlig. Når intervensjon innebærer langvarig bombing, er risikoen mye større. En intervensjon som den i Kosovo, som kostet liv og forverret sjansene for å etablere et multietnisk samfunn, kan ikke beskrives som humanitær.

Stephen R. Shalom underviser i statsvitenskap ved William Paterson University in NJ. Han har skrevet Imperial Alibis (South End, 1993) og arbeider for tiden med Which Side Are You On? An Introduction to Politics. Artikkelen er tidligere publisert på ZNet (www.zmag.no) og er oversatt av Johan Irgens

[ZNet Commentary 17. januar 2000]