Mens kampene mellom israelere og palestinere når stadig nye redselsfulle høyder spør mange om ikke tiden er inne for å slutte å tolerere en uforsonlig leder som nekter å sette en stopper for volden. Ikke det at han bør drepes, ikke en gang arresteres, men vil ikke eksil være en passende reaksjon?

Saken virker ganske overbevisende. Dette er ikke bare en udugelig leder, men en som har begått avskyelige, vel dokumenterte, overgrep over en svært lang periode. På tross av undertegning av Osloavtalene i 1993 har han i virkeligheten gått mot avtalene i troen på at bare ett folk – hans eget – har krav på nasjonale retter i det historiske Palestina. I mange måneder har han tillatt nedslakting av uskyldige sivile, og nå autoriserer han nedslakting av enda flere.

Sannelig er det mye som taler for å sende Ariel Sharon i eksil.

Ja, jeg har henvist til forbrytelsene som er begått, ikke av Yassir Arafat – selv om de er reelle nok – men av den israelske statsministeren Ariel Sharon. Det var Sharon som var ansvarlig for massakren på om lag sytti sivile i den jordanske landsbyen Qibya i 1953. Sharon var den som tjenestegjorde som forsvarsminister under den israelske invasjonen i Libanon i 1982, som førte til 17 000 drepte sivile. Sharon var den som en israelsk kommisjon fant var indirekte ansvarlig for drapene på hundrevis av palestinere i flyktningeleirene Sabra og Shatilla. Det var Sharon som offentlig har tatt avstand fra Oslo-avtalen ved enhver anledning, og som er fast bestemt på å blokkere enhver form for palestinsk stat unntatt det som svarer til en Bantustan, totalt dominert av Israel. Og det er Sharon som står som ansvarlig for massive angrep på palestinerne, angrep som i følge rapporter fra internasjonale - og israelske – menneskerettsorganisasjoner ofte har omfattet bruk av dødbringende makt mot ubevæpnete sivile, henrettelser uten lov og dom, skyting mot medisinsk personell, og nekting av medisinsk hjelp til sårede.

Det er mye som taler for, men i virkeligheten vil det være galt å rette oppmerksomheten bare mot Sharon. Den grunnleggende årsaken til den nåværende krisen er at palestinerne er blitt nektet sin grunnleggende rett til selvbestemmelse. De har blitt tvunget til å tåle en grusom israelsk okkupasjon i trettifem år. Både under Arbeiderpartiet og under Sharons Likud har israelske bosettinger, ulovlig i henhold til internasjonal rett, vokst fram i de okkuperte områdene. Både under Arbeiderpartiet og under Likud er palestinerne blitt utsatt for daglig undertrykking og ydmykelse. Og Arbeiderpartiets Shimon Peres deltar nå i Sharon-regjeringen som i dag beleirer palestinske byer og flyktningeleire.

Og ansvaret ligger også utenfor Israel. Washington har bidratt til den israelske okkupasjonen med militær, økonomisk og diplomatisk støtte i årevis. Sharons nåværende hensynsløse offensiv fikk grønt lys av Bush-administrasjonen, og utføres med amerikanske fly, helikoptre of pansrede kjøretøy. Pressen kritiserer Bush for hans kjølige tilnærming til den nåværende krisen. Men problemet er ikke kulde, men varme, i form av våpensendinger.

Utsiktene til fred i Midtøsten ville vært bedre om Sharon. Peres og Bush ble sendt i eksil. I stedet for slike usannsynlige utsikter må det amerikanske folket legge press på sin regjering for å få den til å trekke tilbake sin støtte til den israelske okkupasjonen.

[Stephen Shalom underviser i statsvitenskap ved William Paterson University i New Jersey.

Oversatt av Helge Hasselgreen]