Alle som har et minimum av kontakt med Palestina er nå i en tilstand av lamslått raseri og sjokk. Selv om det nærmest er en gjentakelse av det som skjedde i 1982, er Israels nåværende totale kolonialistiske angrep på det palestinske folket (med George Bushs sjokkerende uvitende og groteske støtte) enda verre enn selv Sharons to tidligere omfattende raid i 1971 og 1982 mot det palestinske folket. Det politiske og moralske klimaet i våre dager er mye mer preget av grov overforenkling, og medienes destruktive rolle (de har nesten utelukkende spilt rollen sin ved å rette oppmerksomheten mot palestinske selvmordsangrep, isolert fra sin sammenheng med Israels trettifemårige ulovlige okkupasjon av de palestinske områdene) er større gjennom sin favorisering av israelske standpunkter, USAs makt blir mindre utfordret, krigen mot terrorismen har nærmest totalt dominert den globale dagsorden, og når det gjelder arabiske miljøer er det mindre samhold, større oppsplitting enn noensinne tidligere.

Sharons morderinstinkter er blitt forbedret (om det er det rette ordet) av alt det jeg har nevnt ovenfor, og i tillegg forsterket. I sum betyr dette at han ustraffet kan gjøre mer skade enn tidligere, selv om han også er betydelig mer svekket i alt han gjør, også i sin karriere, av den fiaskoen som følger av ensporet fornekting og hat. Disse egenskapene vil, når alt kommer til alt, ikke føre til politisk eller militær suksess. Konflikter mellom folkeslag, slik som denne, bærer i seg flere elementer enn dem som kan bli eliminert av stridsvogner og flyvåpen. En krig mot ubevæpnete sivile – uansett hvor mange ganger Sharon grovt og uberettiget utbasunerer sine tåpelige gjentakelser om terror – kan aldri føre til et virkelig varig politisk resultat av den typen han drømmer om å oppnå. Palestinerne forsvinner ikke. Dessuten vil Sharon temmelig sikkert havne i unåde og bli forkastet av sitt eget folk. Han har ingen plan utover det å ødelegge alt som handler om Palestina og palestinerne. Selv i sin opphissede fiksering på Arafat og terror klarer han ikke å gjøre annet enn å øke mannens prestisje samtidig som han i hovedsak øker folks bevissthet om sin egen blinde ensporethet.

I siste instans er han selv det problemet Israel må løse. For oss er hovedsaken, moralsk sett, å gjøre alt som står i vår makt til å ha klart for oss at til tross for de enorme lidelsene og ødeleggelsene vi blir utsatt for, må vi bare fortsette. Når en berømt og respektert tidligere politiker som Zbigniew Brzezinski sier rett ut på fjernsyn her i USA at Israel har oppført seg som det hvite herrefolkregimet i apartheidstaten Sør-Afrika, kan vi være trygge på at han ikke er den eneste som mener dette, og at et økende antall amerikanere og andre langsomt begynner å føle ikke bare litt ubehag, men direkte avsky over Israel som et uhyre kostbart og ressursslukende amerikansk adoptivbarn som øker amerikansk isolasjon og skader landets anseelse blant allierte land og innbyggere. Spørsmålet i denne høyst alvorlige situasjonen er hva vi på rasjonelt vis kan lære av den nåværende krisen, og hva vi trenger å ta med i vår planlegging for framtiden.

Det jeg må si nå er høyst selektivt, men er den beskjedne frukten av mange års arbeid på vegne av palestinernes sak fra en som tilhører både den arabiske og den vestlige verden. Ikke vet jeg alt, og ikke kan jeg si alt, men her er noen av de tankene jeg kan bidra med i denne tunge stunden. Hvert av de fire punktene som følger er beslektet med de øvrige.

1. Uansett utfallet er Palestina ikke bare en arabisk eller en islamistisk sak, det er viktig for mange verdener som er i motstrid til hverandre men som også har skjæringspunkter . Å arbeide for Palestina betyr med nødvendighet å ha for øye disse mange dimensjonene og stadig skolere seg i dem. For det vi trenger er en svært godt skolert, våken og avansert ledelse, med demokratisk ryggdekning. Framfor alt må vi, som Mandela aldri ble lei av å si om sin egen kamp, være klar over at Palestina er en av de store moralske kampsakene i vår tid. Derfor må vi behandle den som det. Det dreier seg ikke om handel, om å kjøpslå i forhandlinger, eller å skape seg en karriere. Det er en rettferdig sak hvor palestinerne bør gis den moralske ledelsen, og få beholde den.

2. Det finnes ulike former for makt, der den militære er mest opplagt. Det som har gjort Israel i stand til å gjøre det de har gjort mot palestinerne de siste 54 årene er resultatet av en omhyggelig og vitenskapelig planlagt kampanje for å få godkjennelse for israelske handlinger, og samtidig nedvurdere palestinske handlinger, gjøre dem verdiløse. Dette er ikke bare et spørsmål om å opprettholde en mektig militær kraft, men om å organisere en opinion, spesielt i USA og Vest-Europa, og det er en kraft som har utspring i langsomt, metodisk arbeid der Israels posisjon er lett å identifisere seg med, mens palestinerne betraktes som Israels fiender, og derfor uakseptable og farlige, mot "oss". Siden slutten på den kalde krigen har Europa bleknet og er nesten ubetydelig i utforming av opinion, bilder og tanker. USA (utenom selve Palestina) er hovedarena for slaget. Vi har ganske enkelt aldri lært oss betydningen av systematisk å organisere vårt politiske arbeid i masseomfang i dette landet, slik at for eksempel den jevne amerikaner ikke umiddelbart vil tenke på "terrorisme" når ordet palestiner blir uttalt. Den slags arbeid beskytter bokstavelig talt de framganger vi kan ha oppnådd gjennom grasrotmotstanden mot Israels okkupasjon. Det som har satt Israel i stand til ustraffet å hanskes med oss har vært at vi ikke har hatt beskyttelse av en opinion som kunne hindret Sharon i å utføre sine krigsforbrytelser og samtidig si at det han har gjort er å bekjempe terrorisme. Med den voldsomt avledende, påståelige og repeterende kraften i bildene som sendes fra for eksempel CNN, der uttrykket selvmordsbombe gjentas til det kjedsommelige hundre ganger i timen for den amerikanske forbruker og skattebetaler, er det en grov forsømmelse at man ikke har en gruppe folk som Hanan Ashrawi, Leila Shahid, Ghassan Khatib, Afif Safie – for å nevne noen få – sittende i Washington klare til å gå på luften i CNN eller de andre kanalene for å fortelle den palestinske versjonen, gi kontekst og innsikt, gi oss en moralsk og fortellende tilstedeværelse med positiv, ikke utelukkende negativ ladning. Vi trenger en framtidig ledelse som forstår at dette er en av de grunnleggende lærdommene i moderne politikk i den elektroniske formidlingens tidsalder. Å ikke ha forstått dette er en del av dagens tragedie.

3. Det er totalt nytteløst å opptre politisk og ansvarlig i en verden som domineres av en supermakt uten en dyp kjennskap til og forståelse av den supermakten – USA, landets historie, dets institusjoner, dets strømninger og motstrømninger, dets politikk og kultur, og framfor alt et meget godt kjennskap til landets språk. Når man hører våre talsmenn, og andre arabere, si de mest latterlige ting om USA, og dermed utsetter seg for spott, med forbannelser det en øyeblikket, og bønn om hjelp det neste, og det hele på et hjelpeløst, gebrokkent engelsk, viser det en tilstand av primitiv inkompetanse som kaller på gråten. USA er ikke monolittisk. Vi har venner og vi har potensielle venner. Vi kan pleie, mobilisere og bruke vårt nærmiljø og andre nærstående miljøer her som et integrert ledd i vår frigjøringspolitikk, akkurat som sørafrikanerne gjorde, eller som algirerne gjorde i Frankrike under sin frigjøringskamp. Planlegging, disiplin, koordinering. Vi har overhodet ikke forstått ikkevoldslinjen. Heller ikke har vi forstått makten som ligger i å henvende seg direkte til israelere, slik ANC henvendte seg direkte til hvite sørafrikanere, som ledd i en inkluderende politikk for gjensidig respekt. Sameksistens er vårt svar på israelsk utfrysing og krigshissing. Dette er ikke å gå på akkord; det er å skape solidaritet, og på den måten isolere utfryserne, rasistene, fundamentalistene.

4. Den viktigste lærdommen om oss selv, som vi alle må ta inn over oss, åpenbares i de forferdelige tragediene som Israel nå skaper i de okkuperte områdene. Det er det faktum at vi er et folk og et samfunn, og til tross for Israels bestialske angrep mot selvstyremyndighetene fungerer samfunnet vårt fortsatt. Vi er et folk fordi vi har et fungerende samfunn som eksisterer, og har fortsatt å eksistere de siste 54 årene – til tross for alle historiens grusomme tilskikkelser, alle ulykker vi har blitt utsatt for, hver tragedie vi har opplevd som folk. Vår største seier over Israel er at folk som Sharon og hans like ikke har evnen til å innse dette, og det er grunnen til at de vil bukke under til tross for sin store makt og sin umenneskelige grusomhet. Vi har overvunnet tragediene og minnene fra fortiden, mens israelere av Sharons støpning ikke har det. Han vil gå i graven bare som en som drepte arabere, en mislykket politiker som førte mer uro og utrygghet over sitt folk. Arven etter en leder bør visselig være at han etterlater seg noe som framtidige generasjoner kan bygge på. Sharon, Mofaz og alle de andre som er knyttet til dem i denne fryktinngytende, sadistiske kampanjen for død og blod vil ikke ha etterlatt seg annet en gravsteiner. Fornekting avler fornekting.

Jeg tror at vi som palestinere kan si at vi har etterlatt oss en visjon, og et samfunn som har overlevd alle forsøk på å drepe det. Og det er noe, det. Det tilkommer generasjonen av mine barn og deres barn å gå videre derfra, kritisk, rasjonelt, med håp og selvkontroll.

[Fra ZNet, www.zmag.org/

Oversatt av Helge Hasselgreen]