Mesopotamia. Babylon. Eufrat og Tigris

av Arundhati Roy (2. april 2003)

http://www.zmag.org/content/showarticle.cfm?SectionID=11&ItemID=3368

På rakettenes stålkropper skribler unge amerikanske soldater fargerike beskjeder med barnslig skrift. Til Saddam fra Fat Boy-gjengen. En bygning faller sammen. Et torg. Et hjem. En jente som elsker en gutt. Et barn hvis høyeste ønske var å leke med den eldre brorens klinkekuler.

21. mars, dagen etter at amerikanske og britiske tropper begynte sin ulovlige invasjon og okkupasjon av Irak, intervjuet en ’innplassert’ korrespondent for CNN en amerikansk soldat. ”Jeg vil ned der og få brynt nesen min,” sa menig AJ. ”Jeg vil hevne 11. september.”

For å yte rettferdighet overfor korrespondenten, ’innplassert’ som han var, så antydet han svakt at det hittil ikke fantes håndfaste bevis som knyttet den irakiske regjeringen til angrepene 11. september. Menig AJ stakk tenåringstungen sin ut helt ned på hakespissen. ”Jaja, den slags går langt over hodet på meg”, sa han.

I følge en meningsmåling fra New York Times/CBS News tror 42 prosent av USAs befolkning at Saddam Hussein er direkte ansvarlig for angrepene 11. september på World Trade Center og Pentagon. Og en meningsmåling fra ABC News sier at 55 prosent av amerikanerne tror at Saddam Hussein gir direkte støtte til al-Qaida. Hvor høy prosentandel innen USAs væpnede styrker som tror på disse løgnene kan man bare gjette.

Det er usannsynlig at de britiske og amerikanske soldatene som kjemper i Irak er klar over at regjeringene deres støttet Saddam Hussein både politisk og finansielt gjennom hans verste overgrep.

Men hvorfor skal stakkars AJ og hans medsoldater bli belastet med disse detaljene? Det spiller ikke lenger noen rolle, gjør det vel? Hundretusenvis av menn, tanks, skip, helikoptre, bomber, ammunisjon, gassmasker, mat med høyt proteininnhold, hele fly lastet med toalettpapir, insektmidler, vitaminer og mineralvann på flasker, er på farten. Den fenomenale logistikken for Operasjon irakisk frihet gjør den til et univers for seg selv. Den trenger ikke rettferdiggjøre sin eksistens lenger. Den eksisterer. Den er.

President George W Bush, øverstkommanderende for den amerikanske hær, sjøforsvar, luftvåpen og marinesoldater, har gitt klare instrukser: ”Irak. Vil. Bli. Frigjort.” (Kanskje han mener at selv om irakiske menneskekropper blir drept, så blir sjelen frigjort) Amerikanske og britiske borgere skylder øverstkommanderende å gi avkall på å tenke selv, og å samle seg til støtte for soldatene. Landet deres er i krig. Og for en krig det er.

Etter å ha brukt FN-diplomatiets ’vennskapelige mellomkomst’ (økonomiske sanksjoner og våpeninspeksjoner) til å sikre at Irak ble brakt på knærne, at folket sultet, at en halv million av barna ble drept, at infrastrukturen ble alvorlig ødelagt, og etter å ha forvisset seg om at størsteparten av våpnene deres var ødelagt, sendte i en handling så feig at den er uten sidestykke i historien de ”allierte”/”de villiges koalisjon” (bedre kjent som koalisjon av de hundsede og kjøpte) inn en invasjonshær!

Operasjon Irakisk frihet? Javel, nei. Det dreier seg mer om Operasjon La oss kappspringe, men la meg først knekke beina dine.

Inntil nå har den irakiske hæren, med sine sultne, dårlig utstyrte soldater, sine gamle gevær og aldrende stridsvogner, på et vis klart midlertidig å forvirre og under tiden til og med utmanøvrere de ”allierte”. Stilt overfor de rikeste, best utstyrte, mektigste væpnede styrker verden noensinne har sett, har Irak vist iøynefallende mot, og har til og med klart å reise noe som kan kalles et forsvar. Et forsvar som parhestene Bush/Blair straks fordømte som svikefullt og feigt. (Men svik er en gammel tradisjon blant oss innfødte. Når vi blir invadert/kolonisert/okkupert og blir fratatt all verdighet, griper vi til svik og opportunisme.)

Selv når vi tar i betraktning at Irak og de ”allierte” er i krig, er det forbløffende i en slik grad at det kan bli kontraproduktivt i forhold til egne mål - hvor langt de ”allierte” og deres mediekompanjonger er rede til å gå.

Da Saddam Hussein viste seg på de nasjonale fjernsynsskjermer og talte til det irakiske folket etter det mest detaljerte attentatforsøket i historien ”Operasjon halshogging” fikk vi se Geoff Hoon, den britiske forsvarsministeren, som latterliggjorde Hussein for ikke å ha mot nok til å stå fram og bli drept, og kalte ham en feiging som gjemmer seg i skyttergraver. Så hadde vi den lange rekken med spekulasjoner fra koalisjonen var det virkelig Saddam, var det dobbeltgjengeren? Eller var det en nybarbert Osama? Var det tatt opp tidligere? Var det en tale? Var det svart magi? Vil han bli til et gresskar om vi virkelig, virkelig ønsker oss det?

Etter å ha sluppet, ikke hundrevis men tusenvis, av bomber over Bagdad, antydet en talsmann for den amerikanske hæren da et torg ved en feil ble sprengt i stykker og sivile ble drept at irakerne sprengte seg selv i luften! ”De bruker av gamle lagre. Rakettene deres går opp og kommer ned”.

Om det er tilfelle, tør vi spørre hvordan dette passer med anklagen om at det irakiske regimet er betalende medlem av ondskapens akse, og en trussel mot verdensfreden?

Når den arabiske fjernsynsstasjonen al-Jazeera viser sivile tap, blir det fordømt som arabisk ”følelsespropaganda” for å fremme fiendtlighet mot de ”allierte”, som om irakerne dør bare for å stille de ”allierte” i et dårlig lys. Selv fransk fjernsyn har fått noen slengere av liknende grunner. Men en beundrende, heseblesende dekning av hangarskip, stealth bombefly og krysserraketter i bue over ørkenhimmelen på amerikansk og britisk fjernsyn beskrives som krigens ”grusomme eleganse”.

Når invaderende amerikanske soldater (fra hæren som ”bare er der for å hjelpe”) tas til fange og blir vist på irakisk fjernsyn, sier George Bush at det er en krenking av Geneve-konvensjonen, og ”viser regimets ondskap”. Men for amerikanske fjernsynsstasjoner er det fullstendig akseptabelt å vise hundrevis av fanger som USAs regjering holder i Guantanamo Bay, knelende på bakken med hendene bakbundne, ugjenomsiktige briller for øynene og øreklokker over ørene for å sikre fullstendig fravær av syns- og hørselsinntrykk. På spørsmål om behandlingen av disse fangene benekter ikke regjeringstalsmenn at de blir mishandlet. De nekter for at de er ”krigsfanger”! De kaller dem ”ulovlig stridende”, og impliserer at mishandlingen er legitim! (Hva er så partilinjen om massakren på fanger i Mazar-e-Sharif, Afghanistan? Tilgi og glemme? Og hva med fangen som ble torturert til døde av spesialstyrker på Bagram luftforsvarsbase? Leger har formelt kalt det drap.)

Da de ”allierte” bombet den irakiske fjernsynsstasjonen (også det er tilfeldigvis i strid med Geneve-konvensjonen) var det vulgær jubel i amerikanske medier. Faktisk hadde Fox TV en stund drevet lobbyvirksomhet for angrepet. Det ble ansett som et rettmessig slag mot arabisk propaganda. Men toneangivende amerikansk og britisk fjernsyn fortsetter å utrope seg selv som ”balansert” selv når propagandaen antar hallusinatoriske proporsjoner.

Hvorfor skal propaganda være en eksklusiv rett for vestlige medier? Bare fordi de er bedre til det? Vestlige journalister som er ”innplassert” med troppene gis status som helter når de rapporterer fra krigens frontlinjer. Journalister som ikke er ”innplassert” (slik som BBCs Rageh Omaar, som da han rapporterte fra en beleiret og bombet Bagdad og skildret lik av brente barn og sårede mennesker) blir underminert selv før reportasjen begynner: "Vi må fortelle deg at han overvåkes av de irakiske myndighetene."

På britisk og amerikansk fjernsyn blir i økende grad irakiske soldater omtalt som ”milits” (altså berme). En BBC-korrespondent omtalte dem pompøst som ”kvasiterrorister”. Irakisk forsvar er ”motstand”, eller enda verre ”motstandslommer”, irakisk militær strategi er lureri. (At den amerikanske regjeringen avlyttet telefonlinjene til delegatene ved FNs Sikkerhetsråd, slik Observer meldte, er bevisst pragmatisme.) Tydeligvis er den eneste akseptable strategien den irakiske hæren kan følge å marsjere ut i ørkenen og bli bombet av B-52-flyene eller bli meiet ned av maskingeværild. Noe annet ville være å jukse.

Og nå har vi beleiringen av Basra. Omkring en og en halv million mennesker, 40 prosent av dem er barn. Uten reint vann og med svært lite mat. Vi venter fortsatt på den legendariske shia-”oppstanden”, på lykkelige horder som strømmer ut av byen og strør roser og hosianna over ”frigjørings”-hæren: Hvor er hordene? Vet de ikke at fjernsynsproduksjoner har knappe tidsmarginer? (Det kan godt hende at om Saddams regime faller, vil folk danse i gatene i Basra. Men om Bushs regime faller, ville folk over hele verden danse i gatene.)

Etter at de i flere dager påtvang borgerne i Basra sult og tørst, har de ”allierte” brakt inn noen få lastebiler med mat og vann og stilt dem forlokkende opp i utkanten av byen. Desperate mennesker drar i flokk og følge til lastebilene og slåss med hverandre om maten. (Drikken selges, sies det. For å revitalisere en døende økonomi, ser du.) På toppen av lastebilene sloss desperate fotografer seg imellom for å få bilder av desperate mennesker som slåss seg imellom om mat. Disse bildene vil gå gjennom fotobyråer til aviser og glinsende magasiner som betaler skyhøye priser. Og budskapet: Messias er kommet, og fordeler fisk og brød.

Fram til juli i fjor ble forsyninger til Irak, verd 5,4 milliarder, blokkert av parhestene Bush/Blair. Det fikk beskjedne nyhetsoppslag. Men nå, kjærlig omfavnet av direktefjernsyn, ankom det 450 tonn humanitær hjelp - en brøkdel av det som faktisk trengs (man kan kalle det en manus-rekvisitt) med et britisk skip, ’sir Galahad’. Ankomsten gjorde seg fortjent til en hel dags direktefjernsyn. Trenger noen en spypose?

Nick Guttmann, som leder nødhjelpsarbeidet til Christian Aid, skrev i Independent on Sunday at det var behov for 32 båter som ’sir Galahad’ daglig for å dekke den mengden mat Irak mottok før bombingen begynte.

Men vi trenger ikke være overrasket. Det er gammel taktikk. De har holdt på med det i årevis. Ta for eksempel dette moderate forslaget fra John McNaughton, hentet fra Pentagon Papers som ble offentliggjort under Vietnamkrigen: ”Slag mot befolkningsmål (i seg selv) vil sannsynligvis skape ikke bare en kontraproduktiv bølge av avsky ute og hjemme, men og i betydelig grad øke risikoen for å utvide krigen med Kina eller Sovjetunionen. Derimot kan ødeleggelse av sluser og demninger være lovende om det gjøres på rette måten. En slik ødeleggelse dreper ikke, drukner ikke mennesker. Men mindre vanning på rismarkene vil i tidens løp føre til utbredt hungersnød (mer enn en million?) om det ikke skaffes mat noe vi kunne tilby å gjøre ’ved konferansebordet’.”

Tidene har ikke forandret seg særlig mye. Teknikken er utviklet til en doktrine. Den heter ”å vinne hjerter og sinn”.

Det moralske regnestykket ser altså slik ut: 200 000 irakere anslått drept i den første Golfkrigen. Hundretusener døde på grunn av de økonomiske sanksjonene (Den gruppen har i det minste blitt reddet fra Saddam Hussein). Flere drepes hver dag. Titusener av amerikanske soldater som sloss i krigen i 1991 er offisielt erklært ”ufør” av en sykdom som kalles Golfkrigsyndromet, og det antas at den delvis skyldes eksposisjon for utarmet uran. Det har ikke hindret de ”allierte” i å fortsette å bruke utarmet uran.

Og nå snakkes det om å bringe FN inn i bildet igjen. Men den gamle FN-damen det viser seg at det ikke var fullt så dårlig fatt med henne som det ble sagt. Hun er degradert (selv om hun beholder den høye lønnen). Nå er hun verdens dørvakt. Hun er den filippinske rengjøringshjelpen, den indiske jamadarni, postbruden fra Thailand, den meksikanske hushjelpen, au pairen fra Jamaica. Hun er satt til å rengjøre andre folks skitt. Hun brukes og misbrukes vilkårlig.

Til tross for Blairs alvorlige innspill, og all hans servilitet, har Bush gjort det klart at FN ikke skal spille en uavhengig rolle i administrasjonen av etterkrigstidens Irak. USA vil avgjøre hvem som skal få de lukrative ”gjenoppbyggings”-kontraktene. Men Bush har bedt verdenssamfunnet om ikke å ”politisere” spørsmålet om humanitær hjelp. 28. mars, etter at Bush krevde øyeblikkelig gjenopptakelse av FNs olje-for-mat program, stemte Sikkerhetsrådet enstemmig for resolusjonen. Det betyr at alle er enige om at irakiske penger (fra salget av irakisk olje) skal brukes til å brødfø det irakiske folket som sulter på grunn av de USA-ledete sanksjonene og den ulovlige USA-ledete krigen.

Vi får vite gjennom diskusjoner på næringslivsnyhetene at kontrakter for ”gjenoppbyggingen” av Irak kan gi nytt liv til verdensøkonomien. Det er pussig hvordan interessene til amerikanske konserner så ofte, så vellykket og så overlagt blandes sammen med interessene til verdensøkonomien. Det amerikanske folk vil til slutt måtte betale for krigen, men oljeselskap, våpenprodusenter og konserner involvert i ”gjenoppbyggings”-arbeid vil høste direkte gevinst av krigen. Mange av dem er gamle venner av og tidligere arbeidsgivere til Bush/Cheney/Rumsfeld/Rice-klikken. Bush har alt bedt kongressen om 75 milliarder dollar. Forhandlinger om ”gjenoppbyggings”-kontrakter pågår allerede. Nyhetene kommer ikke på forsidene fordi mye av amerikanske medier eies og ledes av de samme interessene.

Tony Blair forsikrer oss om at Operasjon Irakisk frihet handler om å føre den irakiske oljen tilbake til det irakiske folket. Det vil si: føre irakisk olje tilbake til det irakiske folket via multinasjonale konserner. Som Shell, som Chevron, som Halliburton. Eller er vi helt på jordet? Kanskje Halliburton faktisk er et irakisk selskap? Kanskje USAs visepresident Dick Cheney (som er tidligere direktør i Halliburton) er en skap-iraker?

Etter hvert som splittelsen mellom Europa og USA blir større, finner man tegn på at verden kan gå inn i en ny epoke med økonomisk boikott. CNN meldte at amerikanerne tømmer fransk vin i rennesteinen mens de nynner ”Vi vil ikke ha deres stinkende vin.”. Vi har hørt at franske poteter er omdøpt. Frihetspoteter kalles de nå. Det drypper inn nyheter om at amerikanerne boikotter tyske varer. Men hvis nedfallet fra krigen tar en slik retning er det USA som vil lide mest. Hjemlandet kan nok forsvares med grensepatruljer og kjernefysiske våpen, men økonomien deres er strukket ut over kloden. Landets økonomiske utposter ligger utsatt til og er sårbart for angrep fra alle kanter. Internettet summer allerede av omfattende lister over amerikanske og britiske statlige produkter og selskap som bør boikottes. Utenom de vanlige målene, Coca Cola, Pepsi og McDonalds, kan statlige selskap som USAID og det britiske departementet for internasjonal utvikling, britiske og amerikanske banker, Arthur Anderson, Merrill Lynch, American Express, konserner som Bechtel, General Electric, og selskap som Reebok, Nike og Gap, oppleve seg selv under beleiring. Disse listene blir slipt og finpusset av aktivister over hele verden. De kan bli en praktisk veileder som målretter og kanaliserer det formløse, men voksende raseriet i verden. Plutselig begynner ”u-unngåeligheten” til prosjektet for konsernglobalisering å virke litt mer enn litt unngåelig.

Det er blitt klart at krigen mot terror ikke egentlig handler om terror, og krigen mot Irak handler ikke bare om olje. Den handler om en supermakts selvdestruktive impuls mot overlegenhet, undertrykking, globalt hegemoni. Det påstås at folk i Irak og Argentina begge er blitt desimert av denne prosessen. Bare våpnene som brukes er ulike: I den ene er det en sjekkbok fra IMF. I den andre er det krysserraketter.

Til slutt er det spørsmålet om Saddams arsenal av masseødeleggelsesvåpen. (Oi, dem glemte jeg nesten!)

En ting er sikkert i krigens tåke: om Saddams regime virkelig har masseødeleggelsesvåpen, viser det en forbausende grad av ansvarlighet og tilbakeholdenhet overfor ekstrem provokasjon. Kunne vi under liknende omstendigheter (ta som eksempel at irakiske tropper bombet New York og beleiret Washington DC) vente det samme fra Bush-regimet? Ville det fortsatt ha sine tusenvis av kjernefysiske stridshoder i innpakningspapiret? Hva med dets kjemiske og biologiske våpen? Dets lagre av miltbrann, kopper og nervegass? Ville det?

Unnskyld at jeg ler.

I krigens tåke er vi tvunget til å spekulere: Enten er Saddam en ekstremt ansvarlig tyrann. Eller så har han ganske enkelt ikke masseødeleggelsesvåpen. I alle fall, og uansett hva som skjer videre, kommer Irak ut av diskusjonen mer velluktende enn den amerikanske regjeringen.

Her er altså Irak, røverstat, stor trussel mot verdensfreden, betalende medlem av ondskapens akse. Her er Irak, invadert, bombet, beleiret, hundset, dets suverenitet trakket i sølen, dets barn drept av kreft, dets mennesker sprengt i stykker på gatene. Og her er alle vi som ser på. CNN-BBC, BBC-CNN til langt ut på natten. Her er alle vi, som holder ut krigens redsler, holder ut propagandaens redsler, og holder ut slakten av språket slik vi kjenner og forstår det. Frihet betyr nå massemord (eller i USA stekte poteter). Når noen sier humanitær hjelp, begynner vi straks å lete etter hungersnød påført av andre. La meg like godt innrømme det: ”innplassert” er et storartet påfunn. Og hva med ”arsenal av taktikker”? Nydelig!

I størsteparten av verden vurderes invasjonen i Irak som en rasistisk krig. Den virkelige faren ved en rasistisk krig utløst av rasistiske regimer er at den avler rasisme hos alle gjerningsmenn, ofre, tilskuere. Den setter rammer for debatten, den fanger oss inn en bestemt tenkemåte. Der er en flodbølge av hat mot USA fra de eldste deler av verden. I Afrika, Latin-Amerika, Asia, Europa, Australia. Jeg møter det hver dag. Noen ganger kommer det fra de usannsynligste steder. Bankfolk, forretningsfolk, vellykte studenter, og de tilfører all den grovheten som ligger i deres konservative, antiliberale politiske syn. Denne absurde mangelen på evne til å skille regjering fra folk: USA er en nasjon av idioter, en nasjon av mordere, sier de (med samme tankeløshet som når de seer ”alle muslimer er terrorister”). Selv innen de rasistiske skjellsords groteske univers blir britene med som et tillegg. Rompeslikkere blir de kalt.

Plutselig havner jeg, som har blitt utskjelt for å være ”antiamerikansk” og ”antivestlig”, i den uvanlige situasjonen at jeg forsvarer folk i USA. Og i Storbritannia.

De som så lett nedlater seg til rasistisk utskjelling bør med fordel huske de hundretusener av amerikanere og briter som protesterte mot sitt eget lands lagre av kjernefysiske våpen. Og de tusenvis av amerikanske krigsmotstandere som tvang regjeringen sin til å trekke seg ut av Vietnam. De bør vite at den mest kunnskapsrike, bitende og livlige kritikken av USAs regjering og ” American way of life” kommer fra amerikanske borgere. Og den morsomste og bitreste fordømmelsen av Tony Blair kommer fra de britiske mediene. Og endelig bør de huske at akkurat nå er hundretusener av britiske og amerikanske borgere på gatene i protest mot krigen. Koalisjonen av de hundsede og kjøpte består av regjeringer, ikke av folk. Mer en en tredel av USAs innbyggere har overlevd den nådeløse propagandaen de er blitt utsatt for, og mange tusen bekjemper aktivt sin egen regjering. I det ultra-patriotiske klimaet som råder i USA er det like tappert som når en iraker slåss for sitt hjemland.

Mens de ”allierte” venter i ørkenen på en shiamuslimsk oppstand i Basras gater, skjer den virkelige oppstanden i hundrevis av byer over hele verden. Det har vært den mest iøynefallende framvisning av offentlig moral som noensinne er sett.

De tapreste av alle er de hundretusener av amerikanske mennesker på gatene i USAs store byer - Washington, New York, Chicago, San Francisco. I virkeligheten er det bare én institusjon som er mektigere enn den amerikanske regjeringen, og det er det amerikanske sivile samfunnet. Amerikanske borgere har et tungt ansvar hvilende på sine skuldre. Hvordan kan vi hilse og støtte de som ikke bare erkjenner, men også handler i samsvar med, sitt ansvar. De er våre allierte, våre venner.

Når alt kommer til alt gjenstår det å si at diktatorer som Saddam Hussein, og alle andre despoter i Midtøsten, i de sentralasiatiske republikkene, i Afrika og i Latin-Amerika, mange av dem innsatt, støttet og finansiert av den amerikanske regjeringen, er en trussel mot sine egne folk. Bortsett fra å styrke det sivile samfunn (i stedet for å svekke det, slik det er gjort i Iraks tilfelle), finnes det ingen lett, original måte å hanskes med dem. (Det er underlig at de som avviser fredsbevegelsen som utopisk, ikke nøler med å framføre de mest absurde og luftige grunner til å gå til krig: å utrydde terrorismen, innføre demokrati, eliminere fascismen, og mest komisk, å ”befri verden for illgjerningsmenn”.)

Uansett hva propagandamaskinen forteller oss er ikke disse ubetydelige diktatorene den største trusselen mot verden. Den virkelige og presserende faren, den største trusselen av alle, er den indre kraften som driver den amerikanske regjeringens økonomiske motor, for øyeblikket med George Bush ved spakene. Det er morsomt å gjøre narr av Bush, fordi han er et takknemlig og kostelig objekt. Det stemmer at han er en farlig, nesten selvmorderisk sjåfør, men motoren han har hånd om er langt farligere enn mannen selv.

Til tross for dystre skyer over oss i dag vil jeg gjerne legge inn et forsiktig håpets ord: i krigstider ønsker vi at vår svakeste fiende skal lede styrkene. Og det er vitterlig president President George W Bush. En hvilken som helst annen amerikansk president med gjennomsnittlig intelligens ville trolig handlet på samme måten, men ville ha klart å sote glasset bedre og forvirre opposisjonen. Kanskje til og med fått FN med på ferden. Bushs taktløse fåkunne, og hans nedlatende tro på at han kan styre verden med sitt opprørspoliti, har gjort det motsatte. Han har oppnådd det som skribenter, aktivister og lærde har strebet etter å oppnå i tiår. Han har blottlagt rørene. Han har lagt ut til offentlig skue innmaten, skruene og mutrene i det amerikanske imperiets apokalyptiske maskineri.

Nå når arbeidstegningene (Den alminnelige manns guide til Imperiet) er blitt spredt i masseomfang, kan maskineriet settes ut av spill fortere enn rikssynserne forutsa.

Kom med pipenøklene.

********************
Oversatt av Helge Hasselgreen