Av Justin Podur, September 21, 2001

Det var tanken på at USA var lokket inn i en felle som var mest skremmende. Tanken på at terroristene handlet etter en koordinert strategi. At de hadde flere og verre terrorangrep i ermet. At de forutså den amerikanske reaksjonen, at de hadde mer på lager, at de regnet med at folkelige islamistiske opprør ville finne sted i muslimske land når USA angrep. De amerikanske angrepene ville bli etterfulgt av massive islamske revolter og ytterligere terrorangrep, og deretter opptrappede amerikanske angrep, inntil Naomi Klein skrev om 'slutten på videokrigsspillene' der man registrerte at Nordamerika endelig forsto hva bombing virkelig betydde, og at spillet var over.

Men nå ser det ut som om verdens undergang ikke er like rundt hjørnet, og videokrigsspillene ikke er over. Hvordan kan man unnlate å minnes ultimatumet som ble gitt til Jugoslavia i 1999 når man hører Bushs tale? Hvordan kan man unnlate å erindre hvordan kravene ble stilt - om full amerikansk adgang til hele landet, og utlevering av alle som USA ønsker utlevert, og alt uten betingelser - formulert slik at de ikke kunne bli imøtekommet? Hvordan kan man unnlate å se hvordan alt ble forberedelser til bombing. Når man hører at Talibans tilbud om å be bin Laden forlate landet frivillig ikke blir sett på som et første diplomatiske skritt, men kategorisk forkastet istedenfor, hvordan kan man da la være å minnes at en diplomatisk løsning på Irak-krisen ble forkastet for ti år siden. Hvordan kan man unnlate å se at alt var forberedelser til bombing?

Og bombing vil det bli. For som Tamim Ansary skrev i sin artikkel utviste Bush atskillig 'mage' for uskyldige afghaneres død i talen sin. men svært lite 'mage' for amerikanske dødsfall. Det vil bli bombing, mot et land med 25 millioner, der 5,5 millioner av disse får mat gjennom utenlandske matprogrammer som nå har tatt slutt, 4 millioner er flyktninger i land som har stengt fluktrutene, 20 mennesker blir daglig sprengt i stykker av eksplosjonen fra en av 10 millioner landminer, 2 millioner er uføre etter tjue års krig. Det vil bli bombing som Taliban vil få skylden for, Taliban som vil gjemme seg i bunkere mens afganerne blir slaktet. Talibans kvinneforakt og intolerante versjon av Islam vil enda en gang bli brukt for å rettferdiggjøre nedslaktingen av ofrene deres.

Om historien forteller oss noe vil det etter en lang og destruktiv periode med bombing komme til et stillferdig diplomatisk kompromiss med Taliban, der delene av ultimatumet som Taliban ikke kunne godta blir fjernet, samme type kompromiss som i den endelige avtalen med Jugoslavia. Deretter vil det bli sanksjoner mot Afghanistan og kanskje en eller annen slags inspeksjonsregime, denne gangen med inspektører som leter etter 'terroristleire' i stedet for 'kjernefysiske. kjemiske og biologiske våpen' slik de gjør i Irak. Under dette sanskjons- og inspeksjonsregimet vil befolkningen bli holdt som gisler, og vil liksom befolkningen i Irak bli truet med hungersnød ved enhver trussel fra Taliban om ikke å bøye seg for inspeksjonsregimet.

Kanskje vil det ikke bli flere terroristangrep på USA på mange år. kanskje vil ikke general Musharraf i Pakistan bli styrtet av opphissede militante grupper. Kanskje vil ikke det at India nå nærmer seg de pakistanske stillingene i Kashmir, slik 'Dawn' melder i dag, trappe opp situasjonen mot farlige høyder. Muslimer er alt i dag underlagt redselsfulle diktaturer. Det er ikke enkelt å velte et regime, hvor redselsfullt det enn er.

Michael Albert skrev et essay under Golfkrigen om det han kaller 'drapstoget. Dette toget ville være lastet med alle likene som blir skapt av den raske volden som kommer ved videospillaktige bombinger, terroristbombinger, og den langsomme volden som heter hungersnød, sykdommer som kan forebygges, miljøgifter, borgerkriger, lavintensitetskriger. Toget ville strekke seg fra kyst til kyst og vel så det; det forekommer mye unødvendig død i verden.

Et øyeblikk var det fare for - og kanskje er det fortsatt fare for - at alt får en rask slutt i en kjempekrig. Det virket mulig at Bush og hans gjeng kunne, selv ut fra snever egeninteresse, prøve ut alternativer til videokrigsspill og massedrap på sivilbefolkninger for å øve press på regimene som undertrykker disse befolkningene. Det virket som om sosiale bevegelser befant seg i et kappløp, som vi ikke hadde evnen eller makten til å vinne, for å hindre at begivenhetene tok en kurs om ville true menneskenes overlevelse. Nå ser det ut som om drapstoget bare vil gå videre for halv maskin, og bevegelsene blir nødt til å slåss, ikke mot verdens undergang, men mot mer av samme sorten.

Og det er ille nok.

[Oversatt av Helge Hasselgreen]