Palestinerne er ikke alene

Av John Pilger

Palestinerne er ikke lenger alene; til tross for de ynkelige skremslene fra noen av tilhengerne er Israel ikke lenger immun mot sannferdig mediekritikk.

Edward Said spurte en gang hvem som vil "slå tilbake den taushet og normaliserte stillhet som makten har pålagt, om ikke skribenter gjør det." Ghada Karmi er en slik skribent. Hennes bok ’På leiting etter Fatima: En palestinsk historie’, som skal utgis nå i oktober, er en av de fineste, mest talende, og mest pinefullt ærlige memoarer fra palestinsk eksil og forvisning, det som vestlig makt og dets skapning, Israel, har ’normalisert’.

Som barn i det britiske mandatområdet Palestina så Ghada Karmi de jødiske terroristene skape et fryktens og terrorens klima som ga palestinske familier valget mellom å flykte eller bli fordrevet. Hun bemerker ironien i at ordet ’terrorist’ ble oppfunnet av britene for å beskrive de jødiske bandene Irgun og Stern, og deres mordere; to av disse ble seinere statsminister i Israel.

Hennes familie kom som flyktninger til Storbritannia, og slo seg ned i det jødiske Golders Green i London av alle steder. For få år siden lette hun etter hjemmet sitt og fant i stedet en barnehage for religiøse israelere. Alt fra hennes barndom var borte, som om det var fjernet med spraymaling. "Scenen kunne ha kommet fra den ortodoks-jødiske delen av Golders Green", skrev hun." Lamslått hinsides ord gikk jeg tilbake og stirret på stedet der huset vårt hadde stått.

Jeg klemte øynene hardt igjen for å fjerne nåtiden fra min bevissthet, og å hente fram minnene fra barndommen, ekkoet fra latteren, og de luktene og lydene som var hjemmekjære og kjente. Men jeg kunne ikke. Som ubetydelig vrakgods, tenkte jeg, slik gikk det med oss, ikke et synlig spor som markerte vår eksistens. Intet hjemland, intet holdepunkt, bare en skrøpelig, forvist og mistilpasset arabisk familie i England, og likevel pålagt avgjørende roller."

"Maktens stillhet" eksisterer ikke lenger; palestinerne, som har slått tilbake, er ikke lenger alene. Lørdag for to uker siden fylte inntil 400 000 mennesker en stor del av det sentrale London for å kreve rettferdighet for dem, og mot det foreslåtte kriminelle angrepet på Irak. Det er en sammenheng mellom dem, bare alderen til det Keiserlige regimet i regjeringskvartalene er forskjellig.

I det israelske Ministeriet for Sannhet om Palestina, og i dets avleggere i USA og her i Storbritannia, rår panikken: Det er forståelig. Inntil nylig har en sionistisk beretning dominert mesteparten av historieskrivingen i Vesten, og Israels immunitet mot sannferdig mediekritikk har vært nærmest garantert. Tim Llewellyn, som i mange år var BBCs Midtøstenkorrespondent, har beskrevet dette, og anklaget BBC for "jevnlig å sky" sin plikt, i offentlighetens tjeneste, til å forklare "[okkupasjons-] katastrofens sanne natur, og Israels overveiende ansvar for den".

Bare det å si dette inviterer til skremsler og sverting, noe som i følge Yishai Rosen-Zvi, en av de tapre israelerne som har nektet å gjøre tjeneste i de okkuperte områdene "har vært den israelske elitens store bløff. [Enhver] kritikk av dens politiske linje er blitt kalt antisemittisme, [når] det å kritisere ditt lands politikk er den eneste patriotiske handling man kan gjøre." Dette sa han i mitt dokumentarprogram ’Fortsatt er Palestina aktuelt’. Programmet ble sendt på ITV i september.

Horden av stort sett ondsinnede, voldelige og truende hyklere som angrep Carlton Television etter at filmen var vist nevnte ikke ham eller de andre anstendige, reflekterte israelerne jeg intervjuet og fortalte om. Visdommen og medfølelsen til Rami Elhanan, en veteran fra Yom Kippur-krigen, som mistet sin tenåringsdatter i en selvmordsbombing, ble ignorert.

Han sa til meg: "En som dreper små jenter er en kriminell som bør straffes. Men om du tenker med hodet og ikke med magen, og ser på hva som får folk til å gjøre det de gjør, folk som ikke har håp, folk som er så desperate at de kan begå selvmord, så må du spørre deg selv om du på noen måte har bidratt til denne fortvilelsen og galskapen… selvmordsbomberen var et offer på samme måten som min datter var det… å forstå er å komme et stykke på vei med å løse problemet." Miriam Karlin skrev i et brev til Guardian at slike som Rami og Yishai "representerer det beste i Israel, humanitet og sann jødedom".

Faktisk var de fleste intervjuobjektene israelere, blant dem "bosettere" og Ariel Sharons nærmeste rådgiver, som fikk lengst taletid. Dette nevnte ikke skrikhalsene med ett ord, de som sendte epost med sin utskjelling, og skrek i telefonen fra utallige steder vest for Finchley, blant annet New York og California.

Mange var amerikanere, og ingen av dem hadde sett programmet. På grunnlag av epostmeldingene regner vi at rundt ti prosent var genuin kritisk respons på programmet. De fleste andre var generelle, og blant dem var mange som tydeligvis var orkestrert av en spesielt uhyggelig organisasjon som kalles HonestReporting.

Etter et liknende angrep i fjor mot Guardians Midtøstenkorrespondent Suzanne Goldenberg (som ble skjelt ut som en "selvforaktende jøde"), gjorde avisen undersøkelser og fant et nettsted, www.honestreporting.com, som ikke hadde noen adresse, men var registrert under et navn og telefonnummer som lot til å ikke eksistere. Nettstedet var etablert av en 27-åring som het Jonathan. Han tryglet, som kujoner i hans situasjon gjør, om at hans navn ikke skulle bli offentliggjort. Organisasjonen finansieres nå i USA av en front som kalles Media Watch International, ledet av en Shraga Simmons. Simmons er ansatt av en gruppe sionistfanatikere som er kjent under navnet Aish HaTorah. I følge David Leigh i Guardian ble Aish HaTorah "stiftet av Rabbi Noah Weinberg, som klager over at ’årlig blir 20 000 barn’ mistet for jødedommen ved at de gifter seg ut av den. Aish oppfant hurtigstevnemøter, åtteminuttersmøter på kafe for å hjelpe newyorkere til å finne høvelige jødiske partnere. De blir av mange oppfattet som høyreekstremister. Og de har sannelig ikke rett til å skremme media til det de ville kalle ’objektivitet’" Men det går lenger enn dette. Mange av epostmeldingene er temmelig avskyelige, med truende rasistisk søppel av det slaget man forbinder med antisemittiske fascister. Drap på min familie anses som "ikke så dumt". Jeg er en "demonisk psykopat", og sammenliknes med David Irving. En som kaller seg Arie Karseboom sier at jeg må tilhøre nazipartiet eller ha en arabisk hustru: å lage en film som forklarer uretten som begås mot palestinere er ellers umulig å forklare! Den framtredende israelske historikeren Ilan Pappes verker brukes på universiteter over hele verden. Han beskriver min film som "balansert [og] uten faktafeil i beskrivelse av historien". Han kalles en "proarabisk hund" og det som verre er.

For å skape inntrykk av et skred av klager er mange av epostmeldingene opp til 5-6 sider lange. Ikke alle forfatterne er amerikanske fanatikere. Ved Carltons kontor i London er resepsjonsvaktene blitt overhøvlet av folk i nabolaget. De er blitt kalt "verre enn Hitler". Selv har jeg fått drapstrusler. En jødisk venn sier at det jødiske samfunnet må påta seg noe av ansvaret for denne uhørte opptreden fra selv dets "respektable" medlemmer.

For eksempel antydet en lege fra Cheshire i en epost at jeg personlig var blitt bestukket av Yassir Arafat til gjengjeld for "slike program [som] oppmuntrer til drap på jødiske sivile…" Eposten har amerikansk staving, og det kan antyde at den pene legen fra Cheshire kanskje ikke skriver sin egen edder og galle.

Skjellsordene og truslene økte betydelig i omfang dagen etter at Michael Green, den jødiske styreformannen for Carlton, angrep sitt eget selskaps film i en rett-fra-leveren utskjelling i bladet Jewish Chronicle, der han kaller det "en tragedie for Israel" og "unøyaktig". Etter to uker har Green ennå til gode å påpeke, og langt mindre utdype, en eneste "unøyaktighet". Han burde gi en unnskyldning til de av oss som har hedret hans selskap med omhyggelig, balansert og sannferdig arbeid. Hans uansvarlighet er en skam.

Foreningen for utenlandske pressefolk i Jerusalem har klaget til den israelske regjeringen over at dens "forsvarsstyrke" går på journalister, altså skyter for å drepe dem, akkurat som de rutinemessig dreper palestinere. Neste skritt for de samme utenlandske journalistene, som privat uttrykker at de forstår for den historiske uretten som gjøres mot et folk som er utsatt for en av de lengste okkupasjonene i moderne tid, er å avvise de ynkelige skremslene som kommer fra New York, Finchley og Cheshire, og å si sannheten.

('Palestinians Not Alone', ZNet Commentary 3. oktober 2002. Oversatt av Helge Hasselgreen)