Av John Pilger

På litteraturfestivalen i Hay-on-Wye i mai var ledende medlemmer av eliten innen medier og kultur samlet i den vakre hagen til et hus i neoklassisistisk stil for å vente på en stor manns ankomst. Der var avisredaktører, redaksjonssjefer, forlagsredaktører, eksredaktører, forfattere, skuespillere og gamlesjefen i BBC . Etterpå skulle det være "forelesning om utenrikspolitikk"., og til den hadde en andredivisjon kjøpt billetter til 100 pund pr snute. Hviskende fleip om Monica og sigarer ble raskt til full oppmerksomhet da den store mannen slentret inn. I følge John Walsh i Independent ble "hele hageselskapet forvandlet til en kø for å trykke Bill i hånden, bli fotografert og så slutte seg til sine venner for å diskutere opplevelsen."

Clinton fortalte dem hvordan han hadde brakt freden til Kosovo, Nord-Irland osv. At han hadde bombet og drept uskyldige mennesker over hele verden, tatt livet av titusener av irakiske barn og fjernet de siste restene av Roosevelts New Deal-beskyttelse av de fattigste amerikanerne var et ikke-tema. Bare silte spørsmål var tillatt; de berørte ingen av disse temaene. Belønningen for å være medskyldig var 100 000 dollar i Clintons lomme.

Det var et megetsigende symbol på nye Labours eliter: en samling av Blairs vinnere. Siden mai 1997 har det vært mange slike tilstelninger som feirer berømmelse, lykke og illusjoner. Blant sistnevnte kan man regne de som er arrangert av Utenriksdepartementet, der Robin Cook ved hjelp av mediekjendiser kunngjorde en "etisk dimensjon" for utenrikspolitikken, og "streben etter menneskeretter i det nye hundreåret". Akkurat som i Hay kom deltakerne fra den liberale eliten: Amnesty, frivillige organisasjoner, redaktører, nyhetsopplesere. De holdt seg tause. At alt sammen var et avansert narrespill, noe de nå er klar over, kom ikke fram.

Noen uker tidligere fortalte den avgående sjefen for Channel 4, Michael Jackson, til Observers lesere at han - hold dere fast - hadde bidratt til å gjennomføre "de grunnleggende sosiale endringene som hadde skjedd i det britiske samfunnet…" Han framholdt Big Brother som representant for "en smeltedigel for et mer omfattende, mer forståelsesfullt og inkluderende samfunn…. et optimistisk innblikk i hvor lett en gruppe mennesker med ulik etnisk tilhørighet, seksualitet, religion, klasse og utdanning kan omgås". Han knyttet dette til Blairs forjettede "klasseløse samfunn" og erklærte, på Tony-vis, at "vi har en mer framgangsrik økonomi enn noen gang tidligere i vår historie".

Han mer enn antydet at Channel 4 under Jackson var fjernsynsekvivalenten til nye Labour. Man kan forstå argumentasjonen. Den ynkelige liberalismen til den nye eliten i Labour, deres tamme spaltister, lorder og vettskremte parlamentsmedlemmer sies å være grunnlagt på toleranse for den nye tids seksuelle og etniske mangfold. Bare se alle de svarte og homseksuelle ministrene og kvinnene i parlamentet. En bløff, selvfølgelig. Det eneste dette viser er at homser, svarte og kvinner kan være like reaksjonære og prinsippløse som hvem som helst.

Glem ikke lemenrekken av Labours kvinnelige parlamentsmedlemmer som stemte for kutt i støtten til enslige foreldre, for det meste kvinner, og den svarte ministeren Paul Boatengs forsvar for det mest konservative innenriksdepartementet i manns minne, og intrigene til homsen Peter Mandelsohn da han fridde til noen av de mest hensynsløse kapitalistene i verden, inkludert dødens kremmere i den britiske våpenindustrien.

At homser og kvinner, svarte og asiater er i stand til å opptre som idioter i "Big Brother" er ikke " et optimistisk innblikk" i noe som helst. Like the pathetic cast of Jerry Springer, they De gir bare et innblikk i medieelitens flørting med laverestående liv for å skaffe seg en skilling og høye seertall. Ingen benekter at Channel 4 sender en del glimrende programmer, og det skulle bare mangle med tanke på støtte og ressurser, og Storbritannias filmtalent, men det dreier seg om en brøkdel av det som er mulig.

Liberale eliter har alltid lagt skjul på sin iboende konservatisme, og fastsatt grensene for offentlig debatt, og de som nå styrer Storbritannia er ikke noe unntak. Som Jackson sier er narkotikadebatten like viktig som rasespørsmål. Men ingen av spørsmålene vil bli ført framover uten at offentlige midler stilles til rådighet for omsorg og rehabilitering, og for skikkelige jobber og offentlige tilbud på steder som Oldham og Bradford: med andre ord, uten at den sosialdemokratiske økonomien i det minste driver dem framover.

"Vi har flere unge mennesker under høyere utdanning enn noensinne tidligere", skrev Jackson. I virkeligheten er det flere forgjeldete og fortvilte studenter enn noensinne tidligere. Andelen av arbeiderklassestudenter har faktisk sunket etter at nye Labour tok betaling fra så mange av dem. I sitt store verk "Likhet" påpekte R H Tawney at det engelske utdanningssystemet "aldri vil bli et sivilisert samfunn verdig før barn fra alle nasjonens klasser går på de samme skolene.…. Ideen at ulikheter i barns utdanningsmuligheter skal være avhengig av ulikheter i rikdom representerer barbari."

Dette er situasjonen i dag, da skillene innen statlig utdanning blir dypere på grunn av Labours skjulte klassekonflikt. Og ser du på "en mer framgangsrik økonomi enn noen gang tidligere i vår historie", ja så må man beundre frekkheten til TV-direktører med en lønn på halv million pund for året.

Sannheten er at Thatcher og hennes arving Blair har skapt et samfunn som lar den øvre tredelen ha et ferniss av rikdom, i hovedsak på kreditt, mens flertallet enten hanskes med økende utrygghet eller synker ned i fattigdom. Nesten halvparten av familiene i Storbritannia lever omkring fattigdomsgrensen. Nesten halvparten av barn i London vokser opp i fattigdom. I følge fersk forskning ved Cambridge-universitetet har omkring 250 000 barn i de fattigste husholdningene fått det verre etter at nye Labour kom til makten. Fattigdom blant barn er faktisk 50 % høyere enn da Thatcher ble valgt.

Intet av dette sies på fjernsyn, aller minst på BBC der sirkus og propaganda for en en-ideologi-stat dominerer. Først de siste ukene, etter hendingene i Genova, har nasjonens neddempete nyhetstjenester avbrutt sin messing om protestantenes "vold" og begynt å erkjenne brutaliteten i statens vold rettet mot den antikapitalistiske bevegelsen. Blairs forsvar for det italienske politiet og hans manglende respekt for tapet av et ungt menneskeliv burde ha ført til at han ble grillet av de journalistene som kommer nær ham. Men ingen ting skjedde: bare skadefryd overfor Jeffrey Archer.

Studer Guardians gode bilde 20. juli. Det viser parene Blair og Bush som hilser hverandre. Hustruene danser inn i sin kunstige omfavnelse; den lille texaneren har en hånd på den dekadente Blairs skulder. Bush, som BBC fortsatt kaller "lederen av den frie verden" er den ikkevalgte hersker over et farlig, grådig, essensielt udemokratisk plutokrati. Blairs lederskap av dette landet er godkjent av en firedel av velgermassen, og har knapt legitimitet. Begge er bokstavelig talt ekstremister, rede til å bruke militær vold mot sivile. Blair fremmer upopulære og voldelige politiske tiltak på hjemmebane, og gjør nesten alt vi har til varer, fra helsevesen til skoler, tiltak som skal skape vinnere og tapere – der de som tjener en halv million pund til vinnere, og barna som er sperret inne bak en mur av økonomiske vansker, langt fra kikkermentaliteten til Big Brother, til tapere.

Det "optimistiske innblikket" finner du ikke på Channel 4, men i motet, intelligensen og karakterstyrken til de unge menn og kvinner, svarte og hvite og brune, homoseksuelle og heteroseksuelle, som sto overfor den organiserte statlige volden i Genova, Seattle og Praha, og vil gjøre det igjen og igjen. De representerer en ekte "grunnleggende sosial endring". Nylig sa visepresidenten for Asia i finanshuset Goldman Sachs: "Dette er et like stort opprør som revolusjonen som rystet verden mellom 1890 og 1920. Vær beredt."

Nettopp. Vær beredt.

[ZNet Commentary September 4, 2001, oversatt av Helge Hasselgreen . Trykt i Klassekampen 17. sept. 2001.

John Pilgers hjemmeside: www.johnpilger.com]