Øyeblikksbilde av en nasjon

 

av Naomi Klein

 

I 1812 stormet gjenger av britiske vevere og strikkere  tekstilfabrikker og knuste industrimaskiner med hammerne sine. I følge maskinstormerne, luddittene, hadde de nye mekaniserte vevstolene eliminert tusener av arbeidsplasser, og ødelagt samfunn, og fortjente å bli ødelagt. Den britiske regjeringen var ikke enig, og kalte inn en styrke på 14 000 soldater for brutalt å slå ned arbeideroppstanden og beskytte maskinene.

 

Spol så raskt fram to århundrer til en annen tekstilfabrikk, denne gangen i Buenos Aires. På Brukmanfabrikken, som har laget herredresser i 50 år, er det opprørspolitiet som knuser symaskinene, og de 58 arbeiderne som risikerer livet for å beskytte dem.

 

Forrige mandag var Brukmanfabrikken åsted for den verste undertrykkelsen Buenos Aires har opplevd på nesten ett år. Politiet hadde kastet ut arbeiderne midt på natten, og gjort hele kvartalet om til en militær sone som ble voktet av maskingevær og angrepshunder. Ute av stand til å komme inn i fabrikken og fullføre en ordre på 3000 dressbukser, samlet arbeiderne en stor mengde støttespillere, og kunngjorde at det var på tide å gå tilbake til arbeidet. Klokken 17 marsjerte 50 syersker, med enkel frisyre, fornuftige sko og blått arbeidsantrekk, fram til det svarte politisperringen. En eller annen skubbet, gjerdet falt overende, og Brukman-kvinnene gikk, ubevæpnet og arm i arm, langsomt gjennom.

 

De hadde ikke tatt mer enn et par skritt før politiet begynte å skyte: tåregass, vannkanoner, gummikuler, og til slutt blykuler. Politiet angrep til og med mødrene på Maiplassen, med sine hvite hodesjal brodert med navn på deres 'forsvunne' barn. Flere dusin demonstranter ble skadd, og politiet skjøt tåregass inn i sykehuset der noen hadde søkt tilflukt.

 

Dette er et øyeblikksbilde av Argentina samme uke som presidentvalget holdes. Hver av de fem viktigste kandidatene lover å sette det kriserammede landet på skinner igjen. Likevel behandles Brukmans arbeidere som om det å sy en grå dress var en alvorlig forbrytelse.

 

Hvorfor bedriver staten luddisme og maskinstorming? Tja, Brukman er ikke en hvilken som helst fabrikk, det er en fabrica ocupada, en av nesten 200 fabrikker over hele landet som i løpet av siste halvannet år er blitt overtatt og drevet av egne arbeidere. Mange ser på fabrikkene, som sysselsetter mer enn 10 000 i hele landet, og som produserer alt fra traktorer til iskrem, ikke bare som et økonomisk alternativ, men som et politisk alternativ også. "De er redde for oss fordi vi har vist at om vi kan styre en fabrikk, kan vi også styre et land", sa Celia Martinez, en Brukman-arbeider mandag kveld. "Det er grunnen til at regjeringen besluttet å undertrykke oss."

 

Ved første øyekast ser Brukman ut som enhver annen bekledningsfabrikk. Som i Mexicos hypermoderne maquiladoras, og Torontos falleferdige kåpefabrikker, er Brukman fylt med kvinner som sitter lutrygget over symaskiner, med anspente øyne og fingre som flyr over stoff og tråd.

 

Det som gjør Brukman annerledes er lydene. Man hører den velkjente lyden av maskiner, og suset av damp, men også boliviansk folkemusikk som kommer fra en liten kasettspiller bakerst i rommet, og lavmælte røster der eldre arbeidere lener seg over yngre og viser dem nye sting. "De lot oss ikke gjøre det tidligere", sier Martinez. "De lot oss ikke reise oss fra arbeidsplassene eller høre på musikk. Men hvorfor skal vi ikke høre på musikk, for å komme i litt bedre humør?"

 

Her i Buenos Aires får vi ukentlig nyheter om en ny okkupasjon: et firestjerners hotell drives nå av rengjøringspersonalet, et supermarked er overtatt av funksjonærene, et regionalt flyselskap er omdannet til et kooperativ av flygerne og personalet for øvrig. I små trotskistaviser i ulike land blir Argentinas okkuperte fabrikker, der arbeiderne har overtatt produksjonsmidlene, lettvint hyllet som den sosialistiske utopiens demring. I store næringslivsblad som Economist blir de beskrevet illevarslende som en trussel mot det hellige prinsippet om privat eiendom. Sannheten ligger et sted midt mellom.

 

For å bruke Brukman som eksempel: produksjonsmidlene ble ikke beslaglagt, de ble ganske enkelt plukket opp etter at de var forlatt av sine lovlige eiere. Fabrikken hadde gått nedover bakke i mange år, leverandørgjelden hopet seg opp, og i løpet av en periode på fem måneder hadde syerskene sett lønnen krympe fra 100 pesos i uken til usle to pesos - ikke nok til busspengene.

 

18. desember fant arbeiderne ut at det var på tide å kreve skyssgodtgjørelse. Eierne, som sa de ikke hadde penger, ba arbeiderne om å vente på fabrikken mens de så seg om etter pengene. "Vi ventet på dem til kvelden kom. Vi ventet til natten kom", sier Martinez. "Ingen kom."

 

Etter at de hadde fått nøkkelen av portneren, sov Martinez og de andre arbeiderne på fabrikken. Hele tiden siden har de drevet den. De har betalt utestående regninger, skaffet nye kunder, og siden de ikke må bry seg med lønninger til ledelsen har de klart å gi seg selv faste lønninger. Alle disse avgjørelsene er fattet på demokratisk vis, ved avstemning i åpne fora. "Jeg vet ikke hvorfor eierne hadde det så vanskelig", sier Martinez. "Jeg vet ikke så mye om regnskap, men for meg er det lett: addisjon og subtraksjon."

 

Brukman har blitt representant for en ny type arbeiderbevegelse her, en bevegelse som ikke er tuftet på makten til å stoppe arbeidet (den tradisjonelle fagforeningstaktikken) men på en innbitt besluttsomhet om å fortsette arbeidet uansett. Det er et krav som ikke drives av dogmatisme men av realisme: i et land det 58% av befolkningen lever i fattigdom vet arbeiderne at de er en lønningspose fra å måtte tigge og grave i avfall for å overleve. Spøkelset som hjemsøker Argentinas okkuperte fabrikker er ikke kommunismen men dyp fattigdom.

 

Men er det ikke simpelt tyveri? Tross alt kjøpte ikke disse arbeiderne maskinene, eierne gjorde det - om de ønsker å selge dem eller flytte dem til et annet land, så har de vel rett til det. Som den føderale dommeren skrev i utkastelsesordren: "Liv og fysisk integritet er ikke overordnet økonomiske interesser."

 

Kanskje uten å ville det har han oppsummert den nakne logikken bak deregulert globalisering: kapitalen må ha frihet til å finne fram til de laveste lønnene og de mest gavmilde insentiver, uansett hvilke byrder prosessen påfører folk og samfunn. Arbeiderne i Argentinas okkuperte fabrikker har en annen visjon. Advokatene deres hevder at eierne av disse fabrikkene alt har krenket grunnleggende markedsprinsipper ved å unnlate å betale sine ansatte og sine kreditorer, selv når de innkasserte svære subsidier fra staten. Hvorfor kan ikke staten nå insistere på at det forgjeldede selskapets gjenværende aktiva fortsatt brukes til å tjene befolkningen med stabile jobber?

 

Flere dusin arbeiderkooperativer har allerede fått godkjent en lovlig ekspropriasjon. Brukman kjemper fortsatt. Husk at luddittene framførte et liknende argument i 1812. De nye tekstilfabrikkene satte profitten for de få foran en hel levemåte. De tekstilarbeiderne prøvde å bekjempe den destruktive logikken ved å knuse maskinene. Brukmanarbeiderne har en mye bedre plan: de ønsker å beskytte maskinene og knuse logikken.

________________________

oversatt av Helge Hasselgreen

Naomi Kleins siste bok heter Fences and Windows

(Flamingo)

www.nologo.org