Av Robert Fisk (The Independent, torsdag 24 Januar 2002 )

Hvem i all verden kan ha ønsket å drepe nøkkelvitnet i en sak hvor den israelske statsministeren Ariel Sharon etterforskes for krigsforbrytelser?

Hvorfor skulle noen ha villet bil-bombe den tidligere lederen for den Libanesiske Falangistmilitsiaen, regjeringsminister Elie Hobeika i Beirut – mindre enn to dager etter at han gikk med på å vitne mot Sharon for en belgisk domstol som kan komme til å stille den Israelske lederen for retten for mordet på opp til 1700 palestinske sivile i flyktningeleirene Sabra og Chatila i september 1982?

Elie Hobeika kommer selvsagt ikke til å vitne i saken mot Sharon. Liket hans – i småbiter – samt noen forkullete knokkelrester, var alt som var igjen av Libanons mest hatede mann i går, spredt 50 meter rundt omkring den brennende Range Roveren hans.

Kall det gjerne et "målrettet drap"; hvilket, tilfeldigvis, er den samme betegnelsen israelerne bruker om israelske dødsskvadroners henrettelser av palestinske militante på Vestbredden og i Gaza. Mannen som for 19 år siden ledet sine mordere inn i palestinske leire etter ordre fra Israel var død – til millioner av palestineres glede. "Vi har ikke tapt vårt blod forgjeves", ropte de i går i flyktningeleiren Bourj el-Barajneh.

Da jeg nådde den overfylte kristne forstaden Hazmiyeh i Beirut få minutter senere, var alt som var igjen Hobeikas rykende, istykkerbombede Range Rover, en brennende Mercedes – der bomben hadde vært plassert – og noen forkullete skjeletter.

Minst fire menn måtte til for å ta livet av Hobeika – én plassert utenfor hjemmet hans 100 meter unna for å gi tegn til bombemennene, en annen til å vokte bilbomben, og ytterligere to for å sikre oversikt og for å detonere bomben.

Få timer seinere – de israelske forsvarerne hadde akkurat gjort seg ferdige med sin begrunnelse for å motsette seg et rettsmøte på onsdag – uttrykte de belgiske advokatene som er involvert i Sharonsaken, sin "dype rystelse" over mordet på Hobeika.

"Hobeika hadde flere ganger ytret ønske om å hjelpe til med etterforskingen av massakrene i Sabra og Chatila," het det i en uttalelse fra advokatene. "Hans avgjørelse om å gjøre dette var kunngjort i vide kretser den kvelden han døde. Mordet på denne nøkkelpersonen som hadde tilbudt seg å hjelpe til med etterforskingen, er et åpenlyst forsøk på å underminere vår sak."

I dette området av det kristne øst-Beirut, ville Hizbollah eller syriske agenter hatt store vanskeligheter med å få i stand et slikt bakholdsangrep. Jeg kunne derfor ikke finne en eneste libaneser som var i tvil om at Israel stod bak mordet. "Bare vent og se hvem som blir drept neste gang," mumlet en politimann. "Slektningene vil ha hevn – og dermed vil vi klare å finne ut av hvem morderne var."

Mindre enn to dager før drapet, klokken 17 på tirsdag for å være nøyaktig, hadde Hobeika møt to belgiske senatorer, Josy Dubie og Vincent van Quickenborne, i øst-Beirut og gått med på å vitne i enhver rettssak om Sabra og Chatila massakren. Møtet var ment å være hemmelig: Hobeika skal ha fortalt belgierne at han var blitt truet på livet, men det ble lekket til libanesisk presse. Det kan ha vært Hobeikas dødsattest.

Like før klokken 10 i går da han kom kjørende i sin blå Range Rover fra hjemmet sitt i Marroukozgata sammen de tre livvaktene sine, Dmitri Ajram, Walid Zein og Faris Suedan, eksploderte en hvit Mercedes 280 som var parkert i en kjellergarasje på gateplan. Anslagsvis 100 kilo sprengstoff kastet Hobeikas kjøretøy over den smale hovedgaten og drepte umiddelbart de fire passasjerene.

Arshalouis Katchadourian, en armensk kvinne som bor over veien, løp til vinduet for å se om bestemoren hennes hadde overlevd i leiligheten sin, rett over bilbomben. "Først hørte jeg eksplosjonen," sa hun. "Deretter så jeg en ildkule og svært mye røyk. Men det var en mann der med en Kalashnikov som skjøt og skjøt. Jeg tenkte at ’noen kommer til å drepe ham’. Men hvem var han?" Det er det ingen som vet.

Charbel Mossalems søster ble såret ute på balkongen. Han så bare røyken og ilden omslutte bygningen over bilbomben. "Elie Hobeika pleide ofte å kjøre denne veien til kontoret sitt," sa han. "Ikke hver dag. Men vi kjente ham." Det gjorde drapsmennene også.

[Oversatt av Are Nagoda]