Av Noam Chomsky

De forente nasjoners toppmøte i New York i september var det andre viktige møtet av statsledere ved markeringen av årtusenskiftet. Det første var Sør-toppmøtet i Havana i april. FN-toppmøtet fikk stor publisitet i USA, mens Sør-toppmøtet knapt ble nevnt, noe som nettopp gjenspeiler "ubalansen" i det globale systemet som toppmøtet beklaget.

Sør-toppmøtet samlet statsoverhoder fra "77-landsgruppen" (G77), som nå utgjør 133 land med 80 prosent av verdens befolkning. Navnet G77 lever videre fra stiftelsesmøtet for FN-konferansen om handel og utvikling (UNCTAD) i 1964, der det deltok 77 "utviklingsland". Toppmøtet i april 2000 hadde uvanlig stor betydning . I dette aller første møtet for statsoverhoder rettet toppmøtet oppmerksomheten mot bekymringen for at land i sør er "kollektivt truet" av det globale økonomiske systemet som er blitt innført av de rike landene.

Et ledende tidsskrift i den tredje verden beskrev toppmøtet som "et avgjørende øyeblikk i G77s historie," som ble avsluttet i "en stemning av selvtillit og besluttsomhet fra ledernes side om å samarbeide for å få til en ny verdensorden basert på likeverd og rettferdighet", med et samarbeid mellom landene i sør som kjerne og en handlingsplan for å fremme betydningsfulle endringer i det globale systemet (Third World Economics, Penang). I New York Times Week in Review meldte FN-korrespondent Barbara Crossette

at toppmøtet "fordømte den globale økonomien og dens symboler" (Verdensbanken, Pengefondet (IMF) og Verdens Handelsorganisasjon (WTO)), men avviste dette som uten betydning fordi "slagord og talemåter bidrar lite til å kaste lys over den omfattende kompleksiteten i menneskelig utvikling i den nye økonomiske verdensorden." I følge "utviklingseksperter" er det "intet som er mer irrelevant for de fattige enn globale teorier og tirader mot multinasjonale konserner." "Ekspertene", som erkjenner "den omfattende kompleksiteten", foretrekker seriøse tiltak for å behandle den: for eksempel å overtale multinasjonale selskap til å "hjelpe arbeiderne til å forbedre sitt liv" og å påvirke "de store internasjonale institusjoner" til å gjennomføre tiltak som "virker for alle nivåer i samfunnet". Ekspertene er også forvirret over "ironien" i at Verdensbanken nå engasjerer seg "på dramatisk vis i sosiale programmer samtidig med at protestantene med sine foreldete oppfatninger retter angrepet mot banken." Oversatt til virkeligheten: Verdensbanken reagerer mot protestantene som i årevis har vært talsmenn for svært treffende oppfatninger, noe ekspertene nå stilltiende innrømmer; men om reaksjonen vil gå lenger enn bare retorikk avhenger for en stor del av iveren til kritikerne som i all hovedsak er å takke for det som er oppnådd.

Begge toppmøtene laget en Deklarasjon. Erklæringen fra FN-toppmøtet besto i alt vesentlig av fromme ønsker, selv om i det minste ett vedtak hadde en viss brodd: "å oppmuntre den farmasøytiske industrien til å gjøre viktige medikamenter lettere tilgjengelig og til en pris som alle i utviklingslandene som trenger dem også har råd til." Det er unødvendig å utbrodere de uvanlige menneskelige katastrofene det siktes til i vedtaket, og det er tilstrekkelig klart hvem som har hovedansvaret for å ta seg av dem.

Et sentral emne ble mye omtalt i kommentarene: det som generalsekretær Kofi Annan beskrev i sin hilsen til toppmøtet som "intervensjonsdilemmaet": "nasjonal suverenitet må ikke brukes som skalkeskjul for dem som med overlegg krenker rettene og livene til sine medmennesker." Dette er det allmenn enighet om, i det minste i festtalene. Men uenigheten oppstår i Annans neste setning: "Stilt overfor massemord er væpnet intervensjon, autorisert av Sikkerhetsrådet, en mulighet vi ikke kan gi avkall på." USA og deres allierte, som monopoliserer militær makt, har tatt et annet standpunkt: de insisterer på sin unike rett til væpnet intervensjon uten slik autorisasjon. Annan er relativt populær i Vesten på grunn av hans anstrengelser for å føye seg etter interessene til de rike og mektige, men i dette tilfellet tok han parti for Sør-toppmøtet, som forkaster det det kaller "den såkalte ’rett’ til humanitær intervensjon fra de mektige i strid med FN-pakten og de alminnelige prinsipper i internasjonal rett.

Deklarasjonen fra Sør-toppmøtet tar også "sterkt avstand fra tvangsinnføring av lover og reguleringer med virkning utenfor landegrensene, og alle andre former for økonomiske tvangstiltak, inkludert ensidige sanksjoner mot utviklingsland." Deklarasjonen oppfordrer "verdenssamfunnet til verken å anerkjenne eller å anvende disse tiltakene," med en forsiktig hentydning til det som først og fremst er amerikanske initiativ. Deklarasjonen insisterer på "den retten utviklingsland har, i utøvelse av sin suverenitet og uten innblanding i sine indre anliggender, til å velge sin vei til utvikling i samsvar med sine nasjonale prioriteringer og målsettinger." Den ser "med bekymring på ensidige trekk fra enkelte utviklete land i den senere tid, trekk som stiller spørsmål ved bruk av skatter og avgifter som et verktøy i utviklingen," gjentar "enhver stats fundamentale rett til å bestemme sin egen skattepolitikk," og fastholder at enhver stat har en ugjenkallelig rett til selv å velge sine politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle systemer uten noen form for innblanding fra andre stater." Den oppfordrer til "omformulering av politiske linjer og muligheter innen globalisering sett fra et utviklingsperspektiv," og kritiserer skarpt de spesifikke former for internasjonal integrasjon som er blitt påtvunget dem av konsentrert politisk og økonomisk makt – det som i vestlig retorikk kalles "globalisering", ofte framstilt som en naturkraft som "det er ikke noe alternativ" til, som det het i Thatchers berømte slagord.

Disse oppfordringene er først og fremst rettet mot Washington. Det samme gjelder oppfordringen om å "fremme respekt for alle anerkjente menneskeretter og fundamentale friheter, inkludert retten til utvikling." Første ledd er en rituell besvergelse; retten til utvikling har USA avvist med makt.

For Sør-toppmøtet er "vår høyeste prioritet å overvinne underutvikling, noe som betyr utryddelse av sult, analfabetisme, sykdom og fattigdom." FN-toppmøtet brukte liknende formuleringer. Sør-toppmøtet erklærer: "Selv om dette primært er vårt ansvar, ber vi verdenssamfunnet innstendig om å sette i verk raske og besluttsomme handlinger, med en omfattende om mangedimensjonal tilnærming, for å bistå oss i kampen for å overvinne disse svøpene, og å innføre internasjonale økonomiske relasjoner basert på rettferdighet og likeverd." I fortsettelsen beklages "Asymmetri og ubalanse som har økt i styrke i internasjonale økonomiske relasjoner" til alvorlig skade for land i sør, og oppfordrer til reform av "internasjonale økonomiske styringssystemer og internasjonal finansiell arkitektur" for å gjøre dem "mer demokratiske, åpnere og mer innrettet mot å løse utviklingsproblemer," etterfulgt av en detaljert oversikt over dagens problemer.

Deklarasjonen advarer også om at "framherskende produksjons- og forbruksforhold i de industrialiserte landene ikke er bærekraftige og bør endres, for de truer selve planetens overlevelse." Videre "bør teknologiske nyvinninger evalueres systematisk i lys av deres økonomiske, sosiale og miljømessige virkning, med deltakelse av alle involverte samfunnssektorer," inkludert "grupper som tradisjonelt ikke har tatt del i denne prosessen" – det vil si nesten alle. Den oppfordrer de utviklete landene til å gjøre alvor av inngåtte forpliktelser til for å stille finansielle ressurser og miljømessig sunn teknologi til rådighet for utviklingslandene på særvilkår." Ytterligere tiltak, også beskrevet detaljert, vil ikke være ukjent for protestantene med deres tirader og foreldete oppfatninger.

Annans anbefalinger til FN-toppmøtet omfattet også iverksetting av Kyotoprotokollen om drivhusgasser; og å skaffe FN "de ressurser som er nødvendig for å utøve sine mandat," spesielt dens "fredsbevarende operasjoner"; gjeldslette; og "en mer generøs utviklingshjelp". I alle disse kategoriene har USA et særlig ansvar, selv om det ikke er alene. USA har unnveket Kyotoprotokollen, og er blant de verste til å bryte den: utslippene har i virkeligheten økt betydelig. USA er beryktet for å nekte å oppfylle sin betalingsplikt til FN, også for de fredsbevarende operasjonene. I juli nektet finanskomiteene i senatet og i representanthuset igjen å etterkomme forslag fra administrasjonen om ynkelige 107 millioner dollar for utgifter til fredsbevaring i Kosovo og Øst-Timor, og skar ned det beskjedne forslaget om bevilgning til fredsbevarende arbeid med nesten 50 prosent, til 500 millioner dollar. Gjeldslette forblir bare ord, knyttet til harde betingelser ("reformer"). Utviklingshjelp har blitt redusert sterkt de siste ti årene, mest radikalt i USA, som nå gir omtrent ingenting, og langt mindre enn andre industriland målt i forhold til nasjonalproduktet; og den overlegent største mottaker er et rikt land, Israel, med Egypt på andre plass på grunn av dets samarbeid med Israel.

Da den kalde krigen tok slutt, framholdt den konvensjonelle selvrosen at endelig kunne den vestlige eliten handle i samsvar med sine idealer og høyt skattete verdier. Og det gjorde de til gagns; med all mulig tydelighet uttrykte de sine idealer og verdier straks det ikke lenger var behov for selv kyniske symbolhandlinger overfor de fattige, nå da handlingsrommet for alliansefrihet var borte.

Standardversjonen hevder at slutten på den kalde krigen falt sammen med oppdagelsen at handel er bedre hjelp til de fattige enn bistand. I samsvar med dette oppfordret Annan de rike landene til å åpne sine markeder for varer produsert i Sør. Om det temaet har de holdt seg passive, og samtidig krevd fri adgang for sine egne produkter og tjenester, og anvendt et vidt spekter av metoder for å tvinge gjennom sin vilje. Blant disse er handelshindre og subsidier som er direkte eller skjult "under rubrikken ’forsvar’" som daværende sjeføkonom i Verdensbanken, Joseph Stiglitz, bemerket i sin beklagelse over blandingen av liberalisering og proteksjonisme i det som feilaktig kalles "frihandels"-regimet, innrettet på ønskene til økonomiens herrer. Akkurat da Sør-toppmøtet var samlet annonserte Clinton-administrasjonen sin motstand mot et forslag fra Verdensbanken om å la fattige land i Afrika, Asia og Latin-Amerika eksportere til USA uten toll eller kvoter; det ville gi "en enorm økonomisk fordel for disse utviklingslandene", meldte New York Times, "og gå langt ut over det administrasjonens ville foreta for å få Kongressen med på å ettergi gjeld i samme takt som de gjennomfører økonomiske reformer" – med andre ord hjelper vestlige firma med å overta deres økonomi. Verdensbanken og Pengefondet går god for klagen fra Sør om "at USA og andre rike nasjoner bruker sin voldsomme rikdom og teknologi til å vokse raskt på bekostning av land som henger langt etter på grunn av økonomisk globalisering" – og til dette bør vi tilføye at en tilsvarende prosess fortsetter innenlands.

Selv om FN-toppmøtets deklarasjon er mer lavmælt enn Sør-toppmøtets, ser det ut til at stemningen bak scenen har vært noenlunde den samme. En god reportasje av John Donnelly i Boston Globe har overskriften "Afrikanske ledere langer ut" med en anklage mot FN og Vesten for "å holde kontinentet nede i fattigdom." Donnelly rapporterer at "temaet som overskygger alt" for de afrikanske statslederne er at "globaliseringskreftene beriker Vesten på nytt mens de blir dømt til enda mer elendighet," i hovedsak budskapet fra Sør-toppmøtet. "De sier at vestmaktene snakket seg varme om fordelene for Afrika ved globaliseringen, men sto rolig og så på at konsernene plyndret rikdommer fra kontinentet," i samsvar med et klassisk mønster, noen ganger hjulpet av Verdensbankens programmer: for eksempel bankens krav om privatisering i Gambia som førte til at peanøttindustrien ble eliminert av en utenlandsk kjøper som flyttet foredlingen utenlands slik at landet nå importerer sitt eget produkt.

Afrikanske ledere påpekte at "stemmene vi hører i gatene" i Vesten gjentar det "utviklingslandene har sagt i mange år i ulike internasjonale fora med liten suksess." Mange antydet at "en allianse var mulig." Det har funnet sted på grasrotnivå, en imponerende utvikling med rike muligheter og løfter, en utvikling som ganske sikkert volder ikke så lite bekymring hos de høye herrer.