Edward S. Herman

Et av de mest seiglivete trekk ved amerikansk kultur er den manglende evnen eller viljen til å erkjenne amerikanske forbrytelser. Media har lenge krevd at japanere og tyskere skal innrømme skyld, beklage, og gi erstatninger. Men tanken på at dette landet har begått svære forbrytelser, og at disse dagers hendelser som f.eks angrepene på World Trade Center og Pentagon kan ha sin rot i reaksjoner på slike forbrytelser er tilnærmet umulig å innrømme. I en leder om angrepene forleden ("Det nasjonale forsvar") tillegger New York Times slutten på den kalde krigen og påfølgende 'gjenoppliving av etnisk hat' en viss vekt, men at de Forente Stater og andre NATO-makter skal ha bidratt til den gjenopplivingen gjennom sine egne handlinger (for eksempel hjelpe til med å rive i stykker Sovjetunionen og presse fram 'reform' i Russland, aktivt oppmuntre slovensk og kroatisk utmelding av Jugoslavia og oppløsningen av den staten, og uten å ta seg av problemet med minoriteter i vansker osv.) erkjennes overhodet ikke.

Times fortsetter deretter med å legge skylden for terrorisme på 'religiøs fanatisme… raseriet blant dem som havner i bakleksen av globaliseringen,' og 'avsmak for vestlig sivilisasjon og kulturelle verdier' blant dem som har tapt sin eiendom. Skylappene og selvbedraget i en slik uttalelse er ufattelig. Som om konsernenes globalisering, pusjet av den amerikanske regjering og deres nærmeste allierte, med hjelp av Verdens Handelsorganisasjon, Verdensbanken og Pengefondet, ikke hadde sluppet løs en elendighetsprosess for den tredje verden, med budsjettkutt og utarming av håndverkere og småbrukere som følge av import. Mange av disse hundrevis av millioner tapere er fullt klar over de Forente Staters rolle i denne prosessen. Det er det amerikanske folk som i det store og hele holdes i uvitenhet.

Uendelig mange har også lidd på grunn av amerikansk støtte til høyreekstremiststyre og statsterrorisme med den hensikt å bekjempe ’nasjonalistiske regimer som opprettholdes for en stor del gjennom appeller til massene’ og som truer med å følge opp ’et økende folkelig krav om umiddelbare forbedringer i massenes lave levestandard’, som det uttrykkes med frykt i en rapport fra det nasjonale sikkerhetsrådet i 1954. Innholdet i rapporten ble aldri vurdert som ’nyheter egnet for trykking’. I USAs innflytelssfære ble det på grunn av slike politiske linjer opprettet et dusin Nasjonal Sikkerhet-stater på seksti- og syttitallet, og som Noam Chomsky og jeg meldte om i 1979 var 26 av de 35 landene som brukte tortur rutinemessig på slutten av 70-tallet USAs klientstater. Tnaken på at mange av disse torturofrene og deres familier, og familiene til de tusenvis som ’forsvant’ i Latinamerika fra 1960 til 1980 kan huse uvilje mot USA er fortsatt utenkelig for amerikanske kommentatorer.

Under Vietnamkrigen brukte USA sin enorme militærmakt til å prøve å innsette i Sør-Vietnam en minoritetsregjering etter USAs hode, gjennom militæroperasjoner basert på kunnskapen om at folket var fienden. Vårt land drepte millioner og forlot et utarmet Vietnam (og resten av Indokina). En reportasje i Wall Street Journal i 1997 anslo at kanskje 500 000 barn i Vietnam lider av alvorlige fødselsdefekter som følge av amerikansk bruk av kjemiske våpen der. Også der kan det være ganske mange mennesker med velbegrunnede fiendtlige følelser overfor de Forente Stater.

Det samme gjelder for millioner i det sørlige Afrika, der USA støttet Savimbi i Angola og førte en politikk for ’konstruktivt engasjement’ med apartheidstaten Sør-Afrika, samtidig som de drev en enorm terroroperasjon over grensen mot frontlinjestatene på 1970- og 80-tallet, med enorme tapstall. USAs støtte til ’vår type’ Suharto da han drepte og stjal hjemme og på Øst-Timor, og det langvarige varme forholdet til Filippinenes diktator Ferdinand Marcos kan også ha utløst en god del fiendtlighet mot dette landet fra de tallrike ofrene.

Iranere husker kanskje at USA insatte sjahen som en lydig diktator i 1953, ga trening til hans hemmelige tjenester i 'forhørsmetoder' og roste ham i perioden for hans torturregime, og de husker helt sikkert at de Forente Stater støttet Saddam Hussein på hele 1980-tallet da han førte krig mot dem, og lot som om de ikke så at han brukte kjemiske våpen mot fienden. Deres sivile fly i rute 655 som ble ødelagt i 1988 med 290 omkomne ble skutt ned av et amerikansk krigsskip som var opptatt av å hjelpe Saddam Hussein utkjempe sin krig mot Iran. Mange iranere vet kanskje at sjefen for det skipet fikk utmerkelsen Legion of Merit i 1990 for sin 'fremragende tjeneste' (men New York Times' lesere vet det ikke siden den avisen aldri har nevnt denne utmerkelsen, som henger høyt).

Den ustoppelige amerikanske støtten til Israel mens landet har satt ut i livet en politikk for ekspropiering av palestinsk land i en større prosess for etnisk rensing har skapt to intifadaer - oppstander som reflekterer fortvilelsen til et undertrykt folk. Men disse oppstandene og denne kampen for elementære rettigheter har ikke fått noen konstruktive følger fordi USA gir den etniske renseren våpen, diplomatisk beskyttelse og frie hender i valg av politisk linje.

Alle disse ofrene kan godt ha en avsmak for "vestlig sivilisasjon og kulturelle verdier", men det er fordi de innser at dette innbefatter at de på ubarmhjertig vis påtvinges et neoliberalt regime som tjener vestlige transnasjonale konserners interesser, og dette ledsages av vilje til å bruke ubegrenset makt for å gjennomføre vestens mål. Denne egentlige imperialismen, som noen ganger bare bruker økonomisk tvang og andre ganger supplerer med vold, men med mange millioner - kanskje til og med milliarder - av 'uverdige ofre'. Redaktørene i New York Times erkjenner ikke dette, eller i det minste innrømmer de det ikke, fordi de er talspersoner for en imperialisme som er vellykket, og der de som står bak ikke er forberedt på å endre sin politikk. Dette lover ikke godt for framtiden. Men det er av stor viktighet at imperialistisk terrorisme uunngåelig avler terroristiske reaksjoner i det små; at det vi øyeblikkelig trenger er å hemme den kausale kraften, altså det voldelige imperiet.

[Oversatt av Helge Hasselgreen fra originalen emd titel FOLKS OUT THERE HAVE A "DISTASTE OF WESTERN CIVILIZATION AND CULTURAL VALUES"]