Brev fra Israel

30/9 2002

Et nytt israelsk nettsted, som støttes av to store bosettinger på Vestbredden og Gazastripen, vier seg til det hellige formål å "oppmuntre og støtte ansettelse av utelukkende jøder". De har alt en liste på flere titalls israelske firma som ikke ansetter "ikkejøder". I løpet av Intifadaens første måneder igangsatte israelske rasister en boikott av arabiske butikker og restauranter; nå rettes skytset mot ansettelse av arabere. La oss vente med de uunngåelige historiske analogiene; akkurat nå er poenget mitt at de fleste av dere ikke har hørt om dette nettstedet. Stemmer?

Nettstedet er ikke konfidensielt, og det er ikke jeg som har oppdaget det: jeg leste om det i den hebraiske utgaven av Ha'aretz for få dager siden. Men de fleste av dere kunne ikke det. For denne nyheten var utelatt i Haaretzdaily.com, den engelske versjonen av Ha'aretz. Haaretzdaily.com er ikke Ha'aretz. Er dette en feil? Er det et unntak?. Nei, slett ikke. Haaretzdaily.com er ikke en fullstendig oversettelse, den er et utvalg. Den utelater ofte visse tema, visse spalter, som Ha'aretz ikke finner "passende" for utenlandske øyne, som for eksempel oppslaget jeg nettopp nevnte.

En annen måte å oppnå den samme skjulte skjevheten er ved "nasjonalistisk korrekte" oversettelser. For eksempel, da den hebraiske utgaven skrev: (2.7.02) "Ferske rapporter om egyptiske planer om å utvikle kjernefysiske våpen VAR ÅPENBART RESULTATET AV ISRAELSK PSYKOLOGISK KRIGFØRING OG samsvarer ikke med etterretningsopplysninger i Jerusalem, i følge en høytstående israelsk embetsmann", så utelot den engelske oversettelsen ordene med store bokstaver.

Eller, da de siterte en israelsk offiser om bruken av palestinere som "menneskelige skjold", lød den engelske versjonen: (16.08.02) "Før ransakingen [av et palestinsk hus] går vi til en nabo, henter ham ut av huset og beordrer ham til å få de folkene vi ønsker ut av huset sitt. […] Naboen har ikke noe valg, han kan ikke nekte å gjøre det. Han roper, banker på døren og sier at hæren er her. Om ingen svarer, kommer han tilbake og vi går til verket." Lyder det harmløst? – bare fordi den siste setningen er en "nasjonalistisk korrekt" oversettelse av denne hebraiske setningen: "Om ingen svarer, må vi fortelle naboen at han vil bli drept hvis ingen kommer ut."

Ha'aretz, ikke det du tror det er.

Selvsagt er den "nasjonalistiske korrektheten" til Ha'aretz ikke begrenset til den engelske versjonen. De siste to årene – som rommer både Intifadaen og starten på avisens engelske nettutgave – har Ha'aretz gjort en skarp sving til det nasjonalistiske høyre.

En forelesning som sjefredaktøren i avisen holdt i slutten av mai er viktig lesestoff for forståelsen av dette. I forelesningen, til den niende Verdens Redaktørforum i Brügge i Belgia, ser det ut som om Hanoch Marmari har hatt to formål: det ene var å bekrefte Ha'aretz’ liberale image som en seriøs, kvalitetsavis av globalt format: ganske forståelig når man ser på hans funksjon og hans tilhørere. Men det andre formålet, som var like åpenbart, var å diskreditere påstander om en israelsk massakre i Jenin. Det er typisk at Marmari starter med tema nr. to. Han innleder forelesningen med å si: "Først de gode nyhetene: Abu Alis ni barn lever og har det bra – så bra som barn kan ha det blant ruinene flyktningeleiren i Jenin. Fortell denne nyheten til alle vennene deres".

De to formålene – å tjene avisens image og å tjene Israels propaganda – er fast sammenknyttet; hvilket av dem er viktigst? Å benekte massakren kan ikke bidra til Ha'aretz' ry, men Ha'aretz' ry er av avgjørende betydning for å kunne benekte massakren i Jenin, liksom for å kunne spre andre offisielle israelske standpunkt.

Journalister

Det beste "beviset" for Ha'aretz' liberale holdning er dens kritiske journalister, og av dem er Amira Hass best kjent: Det er ingen tilfeldighet at hun er den eneste som nevnes ved navn i Marmaris forelesning. Amira Hass er i sannhet en strålende journalist. Hennes innsats er uvurderlig. Hun har gjort seg fortjent til sitt internasjonale ry, og vel så det. Men la oss sette ting i perspektiv. Hass er ikke den eneste journalisten i Ha'aretz. Hun "balanseres" av for eksempel Nadav Shragai, som rapporterer om israelske bosettere med utilslørt sympati, eller av Amos Harel, som i hovedsak siterer israelske militære kilder. Om disse tre innfallsvinklene –palestinernes, bosetternes og hærens – er ulike, kan man tenke seg hvilken som kommer på forsiden, i overskriftene og på lederplass.

Igjen er striden om Jenin et godt eksempel: Samme dag som Amira Hass var på stedet umiddelbart etter operasjonen, og meldte forsiktig at man på det tidspunktet ikke kunne si om en massakre hadde funnet sted, (mis)brukte lederartikkelen hennes reportasje til å slå kategorisk fast at "Det var ingen massakre i Jenin", som overskriften lød (19/4 02). Som et apropos var overskriften i den undervurderte avisen Yediot Achronot samme dag: "Israel i propagandaoffensiv: ’Det var ingen massakre i Jenin’", et solid stykke journalistisk arbeid, siden de meldte om regjeringens propaganda-anstrengelser i stedet for å slutte seg til dem, slik Ha’aretz gjorde på lederplass.

Kommentarer

På kommentarplass trykker Ha'aretz naturligvis både høyreorienterte og venstreorienterte spaltister. Det betyr ikke at "alt er tillatt": selv om mange kommentarer og lederartikler kritiserte Israels samvittighetsnektere, tillot man ingen kommentarer til støtte for dem; så langt strekker liberalismen seg. Dessuten har i løpet av dette året mange liberale og venstreorienterte spaltister forlatt avisen (ledende sosiolog Baruch Kimmerling, kritisk økonom Ephraim Reiner, Aviv Lavie med sin fremragende mediekritikk), eller trappet ned (Meron Benvenisti). Stadig flere spalter skrives av neshorn som Ari Shavit, som tidligere var kritisk venstreorientert men beveget seg til motsatt kant da Intifadaen startet, eller av Amnon Rubinstein, som nå forlater Knesset der han representerte Meretz. Hans kommentarer ramser opp Israels velsignelser og angriper all kritikk fra due-hold. Nylig ga Rubinstein i en kommentar en sterkt forvrengt versjon av et brev som Nigel Parry og Ali Abunimah, amerikanske propalestinske aktivister, hadde i Guardian. Da de to ba om å få offentliggjøre et svar, sa Ha’aretz typisk nok nei.

Annonser

Ha’aretz’ annonsepolitikk er ikke mindre avslørende. Da en israelsk dødsskvadron hadde myrdet den palestinske obersten Khaled Abu Khiran (14.5.02), nektet Ha’aretz å trykke en kondolanseannonse fra den arabisk-israelske partnerskapsgruppen Taayush, der det sto at Abu Khiran "ble henrettet uten rettssak av staten Israel". Grunnen man ga for å nekte var at Ha’aretz ikke ønsket å gjøre sine dødsannonser om til et sted for politiske ytringer. Men Ha’aretz har ikke problemer med å trykke standard dødsannonser fra den israelske regjeringen etter samtlige terrorangrep, der det står at ofrene ble "myrdet av Ondskapens Sønner". Det lyder ikke som en politisk ytring i Ha’aretz’ ører.

Innramming

Noen ganger er innrammingen av en sak nok til å avlede eller endog snu opp ned på innholdet. Guardian brakte nylig et solid intervju med Storbritannias sjefsrabbi, Jonathan Sacks. I en advarsel uten sidestykke til Israel hevdet professor Sacks at landet inntok en holdning som er "uforenlig" med de dypeste idealene i jødedommen, og at den nåværende konflikten med palestinerne "fornedret" israelsk kultur.

Ha’aretz (27.8.02) gjenga korrekt nok intervjuet i Guardian; men den la til en "vennligere" vri. De åtte avsnittene i intervjuet ble etterfulgt av fire avsnitt av et resirkulert gammelt intervju som var mer passende for nasjonalistiske ører: "I et intervju i Ha’aretz i januar i år, om ’den nye antisemittismen’ kom Sacks med et voldsomt angrep på muslimer som de arketypiske antisemittene i det nye tusenåret […] Med henvisning til den nye intifadaen som brøt ut i september 2000 sa Sachs at den palestinske ledelsen var ute av stand til ’å avfinne seg med at Israel var kommet for å bli. De ser på Israel som en korsfarerstat’." Når Sacks kritikk av Israel på dette viset blir forsvarlig "balansert" av kritikk mot araberne, kan det trykkes.

Advarsel til leseren

Dette er noen av de mer synlige eksemplene på Ha’aretz’ svært ensidig begrensede liberalisme. Bildet som kommer fram under private samtaler er mye verre. Jeg har hørt om sensurerte kommentarartikler, undertrykte bokmeldinger, redaktører som blir bebreidet for å trykke forsiktig kritikk, journalister som slåss for å få med en kritisk linje.

Alt dette bør ikke komme som en overraskelse: i et samfunn som synker ned i de ekleste former for nasjonalisme og rasisme, i et land som praktisk talt styres av hæren bak et stadig tynnere ferniss av demokrati, i et land der krigsforbrytelser raskt forvandles fra hyppige unntak til legitim regel, ville det være et mirakel om en mellomstor avis forble en upåvirket oase av liberalisme og ytringsfrihet. Hverken staben i Ha’aretz, eller leserne, eller annonsørene, lever på en isolert øy. Imidlertid ser det ut til at altfor mange mennesker i og utenfor Israel tror på dette miraklet, og det er da det blir farlig. Ha’aretz må tas for hva det er: en sionistisk israelsk avis, som opererer i et samfunn i raskt forfall. Liksom den reflekterer dette samfunnet blir samfunnets forfall reflektert i den. Å håpe på å få et objektiv, upartisk bilde av israelsk-palestinske realiteter fra Ha’aretz er en farlig naiv illusjon, og enda farligere når man leser den retusjerte engelske utgaven.

Ran HaCohen

oversatt av Helge Hasselgreen