Av Edvard Herman

For mange år siden var vi mange som undret oss over hvordan ting som var ’hinsides troverdighet’ kunne bli framstilt som normalt av den intellektuelle kulturen og de etablerte mediene.

I en bok som het ’Hinsides troverdighet’, som handlet om Holocaust og behandlingen av den i Vesten, viste Deborah Lipstadt hvor lett mediene kunne gjøre dette ved å gjemme bort rapporter om avskyelige ting på de siste sidene, ignorere andre rapporter, og ved sporadisk behandling uten redaksjonell støtte eller indignasjon.

I en forferdelig historisk ironi kan vi i dag se at verken israelerne eller Vesten i sin alminnelighet har lært noe av Holocaust, unntatt en lekse i hvordan man normaliserer og gjør spiselig en politikk som er ’hinsides troverdighet’, men som de nå fører.

Her følger etterkommerne og de overlevende etter et folk som var blitt utsatt for den mest egentlige Holocaust i moderne tid, modellen til sine tidligere drapsmenn, nærmer seg mer og mer en ’endelig løsning’ på problemet som skyldes ’gresshopper’ (Shamir), ’kakerlakker’ (Eitan), ’tobeinte dyr’ (Begin) og ’lus’ (Ben-Eliezer) i de okkuperte områdene, når de gjør motstand mot å bli fordrevet fra sitt land av et ’utvalgt folk’ som streber etter det nazistene kalte ’Lebensraum’.

Nå har de som statsleder en mann som selv en israelsk utredning måtte erkjenne var tungt ansvarlig for drapene på mellom 800 og 3000 ubevæpnete palestinere, for det meste kvinner og barn, i Sabra og Shatila i 1982.

Dette var mellom ti og tretti ganger antallet ofre som tilskrives Carlos, Sjakalen, i hele hans karriere som terrorist, og hans om lag 80 ofre var ikke hovedsakelig kvinner og barn – og mellom tjue og femti ganger antallet døde i Racak-massakren som utløste NATOs bombing i Jugoslavia.

Men denne lederen, som ville ha vært en perfekt Waffen SS kommandant, behandles som en respektabel politisk figur, selv når han organiserer en maktpolitikk som er konsistent med hans morderiske terroristfortid. Vi snakker om ’slakteren i Bagdad’ og ’slakteren på Balkan’, men ikke om ’slakteren i Tel Aviv’, utelukkende på grunn av politisk enøydhet.

REGEL 1 for normalisering: en massemorder kan aldri være ’ond’ eller en ’terrorist’, eller gjenstand for en krigsforbryterdomstol, så lenge han tjener vestlige formål.

Det har også vært fast innslag i den vestlige dekningen av Midtøsten at Israel selv aldri terroriserer eller begår drap; de svarer på terror og gjengjelder andres provokasjoner og vold. Denne konklusjonen er uavhengig av bevis, men følger av regelen om at Israel hører til familien. Selv om fakta viser at voldsprosessen følger en spiral der vold avler mer vold, driver israelerne gjengjeldelse, palestinerne gjør ikke det - de driver terror.

REGEL 2, som tillater normalisering av israelsk opptrapping av maktbruk mot det sivile palestinske samfunnet, baserer seg på denne ordbruken: bare en part driver terror, den andre gjengjelder.

Nylig var det stort oppstuss i Israel og blant amerikanske talsmenn og medier da Israel beslagla en våpensending som angivelig var bestilt av palestinerne. En uhildet observatør som følger denne kampen kunne spørre seg: Hvorfor skal israelerne få enorme våpenleveranser fra USA, selv midt under den andre intifadaen, uten at det blir stilt spørsmål ved det, mens en leveranse til palestinerne er uhørt og en provokasjon?

Dette viser spørsmålsstillerens uvitenhet. Han innser ikke at BARE ISRAELERNE HAR ET ’SIKKERHETS’-PROBLEM. Selvsagt er ikke palestinerne særlig sikre, og har i virkeligheten ikke kunnet forsvare seg mot raketter, krigshelikoptre og væpnete angrep fra den massivt overlegne israelske hæren.

Likevel har ikke palestinerne et ’sikkerhets’-problem, etter regelen om familietilhørighet og fordommer, bevitnet av det at amerikanske ledere og medier ALDRI bruker ordet sikkerhet med henvisning til palestinerne.

Det følger da at alt den israelske hæren gjør mot palestinerne kan forsvares fordi det per definisjon er ’gjengjeldelse’ og i ’sikkerhetens’ tjeneste. Palestinske forsøk på å forsvare seg, som for eksempel ved å skaffe seg våpen, er en trussel om ’terrorisme’ og mot ’sikkerheten’ til det eneste folket ordet kan brukes om.

REGEL 3: bare israelerne har et ’sikkerhets’-problem, og bare israelerne har rett til å skaffe seg våpen til selvforsvar.

Fordi bare israelerne lider urett – og fordi enhver palestinsk lidelse er et resultat av svar på palestinsk terrorisme – har bare israelerne rettmessig grunn til sinne, og det er forståelig at de velger til statsminister en terroristkommandant i verdensklasse som Sharon, og støtter en politikk for opptrapping av maktbruk mot et i hovedsak ubevæpnet folk.

Mens serberne angivelig var ’villige drapsmenn’ ved å tillate sin ’diktator’ å etnisk rense folk innenfor sitt eget land, høster israelerne bare sympati når de er ’drittlei’ av sine ofres voldelige svar i de okkuperte områdene. De er ’motvillige drapsmenn’.

REGEL 4: siden Israel bare gjengjelder, er det forståelig at det israelske folket er sint, og dermed kan de ikke fordømmes for drapene og den elendigheten som palestinerne påføres av sine demokratisk valgte ledere.

Den fjerde Geneve-konvensjonen fra 1949 forbyr den ’krigerske okkupasjonsmakten’ å overta eiendom og å bosette seg, og enhver slik mishandling av ’beskyttede personer’ (her palestinerne) regnes som en krigsforbrytelse.

En spesialrapport fra FN av 13. november 2000 sa at i henhold til Osloavtalene (1993) har "Israels konfiskering av palestinsk land og bygging av bosettinger og gjennomfartsveier for jødiske settlere akselerert dramatisk i strid med Sikkerhetsrådets resolusjon 242 og punktene i Osloavtalene…."

Clintonadministrasjonen godtok imidlertid disse krenkelsene, og nedla veto mot enhver tenkelig internasjonal inngripen for å beskytte de "beskyttede personene", så denne etniske rensingen kunne pågå uten hindringer.

REGEL 5: som en privilegert amerikansk klientstat er Israels handlinger hevet over internasjonal lov, og de kan drive etnisk rensing etter eget forgodtbefinnende.

Selv om USAs og NATOs krig mot Serbia angivelig var begrunnet i Serbias 'etniske rensing' av kosovoalbanere, hevdet en tysk etterretningsrapport like før bombestarten at "sikkerhetsstyrkenes handlinger [var] ikke rettet mot kosovoalbanerne som en etnisk definert gruppe, men mot den militære motstanderen og dens faktiske eller påståtte støttespillere."

I motsetning til det har israelerne smadret palestinske hjem, drevet ut palestinere for å rydde plass for bosettinger, og drept dem i mange år, helt åpenbart for å 'gjenvinne land' for det 'utvalgte folk'.

Med andre ord, dette har ikke vært en hvilken som helst borgerkrig - det vil si en væpnet konflikt mellom innfødte grupper om kontroll over et territorium - det har vært en overlagt, langvarig etnisk rensing av en innfødt befolkning, utført av en fremmed okkupasjonsmakt.

Men atter en gang aksepterer Vesten implisitt Shamir-Begin-Sharons synspunkt at det handler her om gresshopper og kakerlakker, slik at akkurat som den slags skapninger ikke trenger 'sikkerhet', så blir politikken med etnisk rensing også tolerert og gitt de facto støtte fra De Forente Stater.

De Forente Stater insisterte på å bombe Serbia for landets påståtte etniske rensing, enda Serbia hadde sluppet 1400 internasjonale observatører inn i Kosovo (og drapstallene falt på tross av amerikansk støtte og oppmuntring til KLA), men de legger gang på gang ned veto mot ethvert forslag om internasjonal inspeksjon av Israels behandling av de 'beskyttede personene' i de okkuperte områdene.

REGEL 6: Israels langvarige etniske rensing, som nå drives med økende brutalitet, kan ikke underkastes hindringer fra 'verdenssamfunnet, i henhold til regelen om Israel hører til familien og er begunstiget.

Frihet til å drive etnisk rensing er sterkt avhengig av massemedier som ikke bare er omhyggelig med ordvalget - den etnisk rensende staten driver aldri med 'etnisk rensing', den bare 'gjengjelder' - den er også avhengig av massiv undertrykking av bevismateriale.

For eksempel: medienes fokus på selvmordsbombere og israelske sivile ofre går hånd i hånd med nedtoningen av det mye større antallet palestinske ofre, og unnlatelsen av å menneskeliggjøre dem (for detaljer se Herman: Israels godkjente etniske rensing, del 3, Z Magazine, juni 2001).

Det er omtrent ingen oppmerksomhet rundt israelske lovbrudd - Genevekonvensjonen som daglig krenkes av Israel nevnes ikke; konferansen som det sveitsiske utenriksdepartementet organiserte i Sveits i desember 2001 for å diskutere anvendelsen av Genevekonvensjonen i den israelsk-palestinske konflikten ble totalt fortiet av New York Times og andre etablerte medier.

Den amerikanske regjeringen og Israel motsatte seg at denne konferansen ble holdt, og de er praktisk talt alene i sin stemmegivning i FN om appeller til Israel om å overholde Genevekonvensjonen.

For eksempel ble stemmetallene for et forslag i FNs generalforsamling 11 desember 2001, som fastholdt at Genevekonvensjonen kunne anvendes på de israelsk-okkuperte områdene, 145 for og 4 mot, der de fire som stemte mot var Israel, USA, Marshall-øyene og Micronesia.

Medietausheten omkring konferansen som ble organisert fra Sveits, og omkring avstemningen i Generalforsamlingen som viste USAs og Israels isolasjon, viser atter en gang at mediene underkaster seg linjen til USA og Israel.

Kanskje viktigst av alt: selv om en Amira Hass i avisen Ha'aretz i Israel regelmessig beskriver den israelske hærens og bosetternes daglige overgrep mot og ydmykelser av palestinere, noe som har økt på i årenes løp, kommer dette nesten aldri til uttrykk i amerikanske etablerte medier.

Om dette fikk en anstendig omtale, ville borgerne i USA se den utrolig slående likheten mellom Israels oppførsel mot palestinerne og nazistenes oppførsel mot tyske jøder på slutten av 1930-tallet, beskrevet i pinlig detalj av Victor Klemperer i boka 'Jeg vil vitne: En dagbok fra naziårene 1933-1941'.

Men slikt passer ikke for amerikanske medier, da det, i tillegg til bevisene for økonomisk kveling av et folk, ikke bare ville forklare den palestinske desperasjonen, men også utløse raseri, og sympati for ofrene.

REGEL 7: undertrykking av alle bevis for naziliknende praksis ved ødeleggelse eller ekspropriering på vegne av det utvalgte folk, fysiske overgrep og hets mot gresshoppene, systematiske krenkelser av resolusjoner fra FNs hovedforsamling og sikkerhetsråd og av Genevekonvensjonene, og den internasjonale isolasjonen av Israel og av USA som støtter Israels etniske rensing, er en forutsetning for iverksettelsen av USAs politiske støtte til alt Israel gjør. USAs etablerte medier oppfyller dette kravet.

Nyhumanitarianeren David Rieff hevder at "menneskeretter har etablert seg ikke bare som et retorisk, men som et reelt prinsipp i alle større vestlige hovedsteder", og en annen nyhumanitarianer, Michael Ignatieff, sier at "femti år med menneskeretter" har påvirket våre "moralske instinkter… og styrket ideen om intervensjon når massakrer og deportasjon blir statlig politikk."

Selvsagt diskuterer disse herrene aldri Israel og Palestina, der menneskerettene har vært tråkket i sølen i årevis, med aktiv støtte fra de samme landene (USA og Storbritannia) som har proklamert starten på en ny æra for menneskerettene.

I virkeligheten har støtten deres til Israels krenkelser av menneskerettene aldri vært sterkere enn i dag, da terroristkommandant Sharon har fått blankofullmakt til å trappe opp sine altomfattende terroroperasjoner, samtidig som det diskuteres mye i Israel om ønskeligheten av massefordrivninger og flytting av den befolkningen som er 'i veien'.

Kanskje vil vi snart oppleve en ny og mer brutal fase i etnisk rensing, som kan bidra til å fremme en 'endelig løsning' på søket etter Israels 'sikkerhet'.

Ignatieff, som hevdet med stor indignasjon at "Milosevic besluttet å løse et 'indre problem' ved å eksportere en hel nasjon til sine fattige naboer" (en frekk feilframstilling av omstendighetene rundt flukten og utdrivelsene fra Kosovo), holder seg fullstendig taus når israelere etnisk renser, og åpent debatterer "å eksportere en hel nasjon", med stilltiende samtykke fra hans humanitære ledere i Washington.

Det bør ikke overraske noen at Ignatieff både har en høy stjerne i New York Times og er professor i menneskeretter ved John F Kennedy statsviterfakultet ved Harvard-universitetet.

_____________________________________________________

ZNet-kommentar, 11.februar 2002, oversatt av Helge Hasselgreen