Vi visste at det ville bli stort frammøte til fredsdemonstrasjonen i går kveld, på grunn av flommen av fredsannonser i Ha'aretz dagen før – side opp og side ned med uttalelser og opprop, alle kritiske til okkupasjonen. Noen utdrag:

• "Vi har et valg!" En ny utvidet liste med 200 offiserer og menige som nekter å tjenestegjøre i okkupasjonshæren.
• "Ett sted går grensen!" Støtte til de nye soldatene, og navn på andre som trofast har nektet militærtjeneste, rykket inn av Yesh Gvul.
• "Vi støtter soldatene som nekter å tjene okkupasjonen" – et opprop rykket inn av sivile som gir støtte.
• "Peres, du er kollaboratør til krigsforbrytelser!", rykket inn av Gush Shalom.
• "Si ikke ’vi så ikke, vi visste ikke’ – prisen for å holde territoriene", rykket inn av Israels komite mot husødeleggelsene.
• "En oppskrift for nasjonalt selvmord", rykket inn av privatpersoner.

Og en kjempestor blodrød annonse: "Okkupasjonen dreper oss alle", undertegnet av de 28 organisasjonene som samarbeidet om å arrangere gårsdagens kjempemønstring i Tel-Aviv.

Dette var den største fredsdemonstrasjonen siden denne Intifadaen begynte i september 2000, med anslagsvis 10 000 deltakere – jøder og arabere fra hele Israel fylte den store museumsplassen i Tel-Aviv. Stemningen er åpenbart i ferd med å snu, og de hjemmelagete plakatene til folk som ikke hadde demonstrert på årevis gjenspeilet den nye tenkningen – "Stopp Sharon før han dreper oss alle", "Flere samvittighetsnektere!", "Selve okkupasjonen er en krigsforbrytelse", og alle variantene av "Del på Jerusalem", "Riv ned bosettingene" og "Før soldatene våre hjem".

Da den innbarkede fredsaktivisten Yehudit Harel åpnet møtet, var mange mennesker forundret og oppløftet av andre som var til stede, med masse klemming mellom folk som var glad for å dele dette øyeblikket. Og så slo Yehudits åpningsord på flytende hebraisk og arabisk an tonen for hele kvelden – vi israelske jøder og arabere sammen vil ikke lenger finne oss i forbrytelsene som den israelske regjeringen begår. "Bare ett flagg heves her i dag", sa Yehudit, "og det er det svarte flagget for smerte, sorg, død, tap, og for umoralen ved krigsforbrytelsene som begås i vårt navn." Etter hennes ord løftet mengden hundrevis av svarte flagg høyt opp, som et symbol på uttalelsen fra en israelsk rett for mange år siden om at dersom en militær ordre har "et umoralens svart flagg" hengende over seg, må man ikke adlyde ordren.

Dette var et massemøte der de unge mennene som nektet militærtjeneste i okkupasjonshæren var kveldens helter. De fikk bølge etter bølge med applaus hver gang de ble nevnt. "En gang gikk jeg mot å nekte hærtjeneste", sa Uri Avnery til mengden, "men nå hyller jeg dem som nekter. Nekting er begynnelsen til slutten på okkupasjonen." Noen av disse tapre unge mennene er blitt fratatt sin kommando, degradert, og risikerer krigsrett, men fortsetter å følge sin samvittighet. "Hvordan kan vi gjøre tjeneste i en hær som dreper barn?" spurte Yishai Rosen-Zvi, en ortodoks tanksavdelingssersjant i reserven, "Hvordan kan vi gjøre tjeneste i en hær som smadrer hjem, ikke lar syke få medisinsk tilsyn, som streber etter å ydmyke en hel befolkning, og tvinger dem til sult og fattigdom?"

Mellom talerne, og iblant mens de holdt på, begynte tilhørerskaren å rope velkjente slagord: "Fuad, Fuad, forsvarsminister, hvor mange barn har du drept i dag?"

"Okkupasjon Nei!, Fred, Ja!", "Penger til de fattige, ikke til bosetterne!"

Dette var et massemøte der scenen var delt mellom arabere og jøder, kvinner og menn, unge og gamle, religiøse og sekulære. Den framtredende eldre forfatteren Sammy Michael påpekte det nytteløse ved den pågående okkupasjonen: "Døden er ikke en trussel for folk som frivillig gir sine liv for en sak." og Shulamit Aloni, som er tidligere regjeringsmedlem og for alltid Israels samvittighet, ropte ut sitt håpets budskap: "Alle dere som er her i dag bærer bud om en massebevegelse som alt har startet. Dere vil være de som underviser regjeringen i demokrati. Dere vil sette et moralens eksempel. Vi skal vaske bort dette landets forbrytelser og fylle det med fred!"

Det var mange stunder som kalte på tårene mine den kvelden. Jeg skal nevne to: Den berømte sangeren Ahinoam Nini (jeg tror hun er kjent som 'Noa' blant sine amerikanske fans) tok sjansen på å miste sympati fra sine israelske høyreorienterte fans, og sang for mengden en hebraisk, en arabisk og en engelsk versjon av Beatles-sangen 'Imagine': "Du kan si jeg er en drømmer, men jeg er ikke den eneste; jeg håper at du en dag vil bli med oss, og verden vil bli en."

Og den andre var omskrivingen av en kjær sionistsang "Ein li eretz aheret". Framføring av denne sangen på to språk, hebraisk og arabisk, fylte den plutselig med en helt ny betydning: "Jeg har intet annet land å dra til. Og selv om landet brenner under føttene mine, er det hjemmet mitt." For araberne i forsamlingen ble sangen plutselig deres også, og for jødene betydde det et land vi begge elsker dypt.

Jeg håper at du en dag vil bli med oss, og verden vil bli en.

Gila Svirsky

Jerusalem

______________________

Trykket i Klassekampen 14. februar 2002

Gila Svirsky: Letter from Israel (Anti-War Demo: On the Scene Report), 10. februar 2002

Oversatt av Helge Hasselgreen