Et dømt folks slående grusomhet

ORANGREPET MOT USA

Så nå har det skjedd. Hele den moderne Midtøsten-historien – det ottomanske imperi-ets sammenbrudd, Bal-four-erklæringa, løgnene til Lawrence of Arabia, det arabiske opprøret, grunnlegginga av staten Israel, fire arabisk-israelske kriger og 34 år med Israels brutale okkupasjon av arabisk land – alt ble utvisket i løpet av timer idet de som hevder de representerer et knust, ydmyket befolkning slo tilbake med et dømt folks ondskap og slående grusomhet. Er det rettferdig – er det moralsk – å skrive dette så snart, uten fnugg av bevis, når den siste barbariske handlingen i Oklahoma viste seg å være en hjemmelaget amerikaners verk? Jeg er redd det er det. Amerika er i krig og, med mindre jeg er tar forferdelig feil, skal mange tusen til etter planen dø i Midtøsten, kanskje også i Ame-rika.

Og ja, Osama bin Laden peker seg ut, hans penger, hans teologi, hans skremmende hengivenhet til saken; å utslette amerikansk makt. Jeg har sitter ovenfor bin Laden mens han beskrev hvordan hans menn hjelp til å ødelegge den russiske hæren i Afghanistan, og der-igjennom også Sovjetunionen. Deres grenseløse selvtillit satte dem i stand til å erklære krig mot Amerika. Men dette er ikke en krig mellom demokrati på den ene siden og terror på den andre, slik verden vil blitt bedt om å tro de i timene og dagene som kommer. Den handler også om amerikanske raketter som smeller inn i palestinske hjem og amerikanske helikoptre som fyrer av rakettermot en libanesisk ambulanse i 1996 og amerikanske bomber som mot landsbyen Qana noen dager etter og om en libanesisk milits – betalt og uniformert av USAs allierte Israel – som mishandler, voldtar og dreper sin vei gjennom flyktningleirene. Nei, det hersker ingen tvil om den absolutte, ubeskrivelige ondskapen i det som skjedde i USA. At palestinere kunne feire en massakre på 20.000 kanskje 35.000 uskyldige menneskerer ikke bare en symbol på deres desperasjon, men også på deres politiske umodenhet, og en mangel på evne til å identifisere det de alltid har anklaget sine israelske fiender for; å handle uproposjonalt.Men vi ble advart. Alleårene med retorikk, alle løftene om å slå til mot hjertet av Amerika, å kutte hodet av "den amerikanske slangen", som vi tok for tomme trusler. Hvordan kunne en bakstreversk, konservativ, udemokratisk og korrupt allianse av regimer og små, voldelige organisasjoner innfri slike urealistiske løfter? Nå vet vi det. Og i timene som fulgte tirsdagens tilintetgjørelse, begynte jeg å huske de andre ekstraordinære, ufattelige angrepene på USA og dets allierte, miniatyriske så-danne sammenlignet med tirsdagens ofre. Hadde ikke selvmordsbomberne som drepte 241 amerikanske tjenestemenn og nesten 100 franske fallskjermjegere i Beirut 23. oktober 1983 usannsynlig presis timing?

Det var bare sju sekunder mellom marinebombinga og angrepet på franskmennene omtrent fem kilometer unna. Så var det angrepene på de amerikanske basene i Saudi-Arabia, og fjorårets forsøk – som det nå viser seg at nestenlyktes – på å senke "USS Cole" i Aiden. Og hvor lett hadde vi ikke for å underkjenne Midt-østens nye våpen, som verken amerikanere eller noen andre fra Vesten kan måle seg med: den desperate selvmordsbomberen. All USAs makt, rikdom – og arroganse, som araberne vil si – kunne ikke beskytte den største makt verden noen gang har kjent fra denne ødeleggelsen. For journalister, også for de som bokstavelig talt har vasset gjennom Midtøstens blod, tørker ordene opp nå. Skrem-mende, forferdelig, ube-skrivelig, utilgivelig, i dagene som kommer vil disse ordene blir som vann i ørkenen. Og det vil komme, naturlig og uunngåelig, og temmelig umoralsk, et forsøk på å tåkelegge de historiske feilgrepene og blodet og urettferdigheten som ligger bak tirsdagens angrep. Vi vil få høre om "hensynsløs terrorisme", der "hensynsløs"- delen er essensiell hvis vi skal unngå å innse hvor hatet Amerika har blitt i området der de tre religionene ble født. Spør en araber hvordan han reagerer på 20 eller 30 tusen uskyldiges død og han eller hun vil svare som gode og anstendige mennesker gjør, at dette er en utålelig forbrytelse. Men de vil spørre hvorfor vi ikke brukte de ordene om sanksjonene som har ødelagt livene til kanskje en halv million barn i Irak, hvorfor vi ikke raste over de 17.500 sivile som ble drept da Israel invaderte Libanon i 1982, hvorfor vi tillot en nasjon i Midtøsten å ignorere FNs sikkerhetsråds resolusjoner, mens vi bombet og sanksjonerte alle andre som gjorde det samme. Og de grunnleggende årsakene til at Midtøsten tok fyr i september i fjor – Israels okkupasjon av arabisk land, tyveriet fra palestinerne, bombardementene og de stats-sponsede henrettelsene, den israelske torturen … Alt dette må tåkeleg-ges i fall de forsyner oss med en aldri så liten forklaring på tirsdagens masseslakt.

Nei, Israel kan ikke klandres – selv om vi kan være sikre på at Saddam Hussein og de andre groteske diktatorene vil hevde det – men det ondartede historiske innflytelsen og vår del av byrden skal helt sikkert plasseres i tåka sammen med selvmords-bomberne. Våre brutte løfter, kanskje til og med vår ødeleggelse av det ottomanske riket, ledet uunngåelig til denne tragedien. Amerika har finansiert Israels kriger i så mange år at de trodde dette skulle bli kostnadsfritt. Sånn er det ikke lenger. Det ville være uttrykk for ekstraordinært mot og visdom hvis USA kunne ta et øyeblikks pause og reflektere over sin rolle i verden, over den politiske ledelsens likegyldighet overfor arabernes lidelser, over den sittende presidentens latskap. Men selvsagt, USA vil ønske å slå tilbake mot verdensterroren. Og hvem kan klandre dem? I det hele tatt, hvem kan nå irettesette amerikanere som bruker det nedsettende og tidvis rasistiske ordet "terrorisme"? Mange vil være raske til å fordømme ethvert forslag om å lete etter virkelige, historiskeårsaker til en volds-handling av en slik verdenskrig-dimensjon. Men gjør vi ikke det står vi overfor en konflikt hvis like vi ikke har sett siden Hitlers død og Japans overgivelse. Korea, Vietnam begynner å blekne i sammenligninga. For åtte år siden var jeg med på å lage en tv-serie som forsøkte å for-klare hvorfor så mange muslimer hater Vesten. Tirsdag kveld husket jeg noen av muslimene fra den filmen, som hadde fått familiene sine brent av amerikanskproduserte bomber og våpen. De snakket om hvordan ingen unntatt Gud kunne hjelpe dem. Teologi vs. teknologi, selvmordsbomberen mot atombomben. Nå har vi lært hva det betyr.

Av Robert Fisk

Skribent i The Independent

KOMMENTAR