Av Noam Chomsky

Alle vet at det er fjernsynsfolkene som styrer verden (latter). Jeg fikk nettopp ordre om at jeg bør stå her, ikke der. Vel, den forrige talen jeg holdt for dette forum var om et lett, behagelig tema. Det var om hvordan menneskene er en truet art, og slik deres institusjoner arter seg er det sannsynlig at de utrydder seg selv på forholdsvis kort tid. Så denne gangen er det litt avslappende, og vi har et behagelig emne i stedet, den nye krigen mot terror. Uheldigvis bringer verden til torgs ting som gjør den stadig mer forferdelig etter hvert som vi skrider fram.

Jeg legger to premisser til grunn for dette foredraget.

Den første er bare noe jeg antar er en stadfestelse av et faktum. Det er at begivenhetene 11. september var en avskyelig handling, kanskje det historisk mest ødeleggende tap av menneskeliv som følge av en forbrytelse, utenom krig.

Den andre antakelsen har å gjøre med målene. Jeg antar at vårt mål er at vi er interessert i å redusere sannsynligheten for slike forbrytelser, enten de er rettet mot oss eller mot noen andre.

Om dere ikke godtar disse to antakelsene, så er det jeg kommer til å si ikke rettet til dere. Hvis vi virkelig godtar dem, dukker det opp en rekke spørsmål, nært beslektede spørsmål, som fortjener mye omtanke.

Ett spørsmål, og opplagt viktigst, er hva skjer akkurat nå? Implisitt i det er hva kan vi gjøre med det? Det andre har å gjøre med den svært vanlige antakelsen at det som skjedde 11. september er en historisk begivenhet, en hendelse som vil endre historien. Jeg er tilbøyelig til å være enig i det. Jeg tror det stemmer. Det var en historisk begivenhet, og spørsmålet vi bør stille er hvorfor akkurat det? Det tredje spørsmålet er knyttet til tittelen, Krigen mot terrorisme. Akkurat hva er det? Og i den forbindelse et beslektet spørsmål, nemlig hva er terrorisme? Det fjerde spørsmålet som er snevrere, men viktig, har noe å gjøre med opprinnelsen til forbrytelsene 11. september. Og det femte spørsmålet som jeg ønsker å snakke litt om er hvilke politiske valgmuligheter som foreligger når vi kjemper denne krigen mot terrorisme og hanskes med situasjonene som førte til den.

Jeg vil si noe om alle spørsmålene. Jeg utdyper gjerne i diskusjonen; ikke vær redd for å ta opp andre spørsmål. Dette er de som virker sentrale for meg, men dere har kanskje, og med god grunn, andre utvalg.

La oss starte med akkurat nå. Jeg skal snakke om situasjonen i Afghanistan. Jeg skal holde meg til ukontroversielle kilder som New York Times [latter]. I følge New York Times er det 7-8 millioner mennesker i Afghanistan som er på grensen til hungersnød. Det var sant faktisk før 11. september. De overlevde ved hjelp av internasjonal nødhjelp. 16. september meldte Times, og jeg siterer, at USA krevde at Pakistan stanset lastebilkonvoier som skaffer mye av maten og andre forsyninger til Afghanistans sivilbefolkning. Så langt jeg kunne bedømme det var det ingen reaksjon i USA eller i Europa for den del. Jeg ble intervjuet i radio over hele Europa dagen etter. Det var ingen reaksjon i USA eller i Europa, så vidt jeg vet, på kravet om å påføre massiv hungersnød på millioner av mennesker. Trusselen om militærmakt rett etter … september, eller der omkring, tvang fram utreisen til internasjonale hjelpearbeidere, noe som raserte hjelpeprogrammene. Og nå siterer jeg igjen fra New York Times. Flyktninger som kom fram til Pakistan etter en strabasiøs reise fra Afghanistan, beskriver fortvilelsen og frykten hjemme når trusselen om amerikansk-ledete militære angrep kan omgjøre deres elendighet over lengre tid til en potensiell katastrofe. Landet hang i en tynn tråd, og vi bare kuttet tråden. Sitat fra en evakuert hjelpearbeider, i New York Times Magazine.

Verdens matvareprogram, FN-programmet, som er det langt viktigste, kunne starte opp igjen tidlig i oktober, De har ikke internasjonale hjelpearbeidere inne i landet, så fordelingssystemet er hemmet. Det ble satt ut av kraft straks bombingen begynte. Så startet de igjen, men i et lavere tempo, og hjelpeorganisasjonene kom med en sviende fordømmelse av de amerikanske flyslippene; de fordømte dem som propagandaverktøy som trolig ville gjøre mer skade enn gagn. Dette er et sitat fra Financial Times i London, men det er lett å fortsette. Etter den første uken med bombing meldte New York Times på en side langt inne i avisen, i en spalte om noe annet, at etter at FN hadde regnet ut at snart ville 7,5 millioner afghanere ha akutt behov for i det minste et brød, og det er bare noen få uker igjen før den brutale vinteren vil gjøre det umulig med leveranser til mange områder – jeg siterer fortsatt – men mens bombene faller er tempoet i leveringene nede i halvparten av behovet. Altså bare en kommentar i forbifarten. Det forteller oss at den vestlige sivilisasjon forbereder seg på nedslakting av – regn det ut selv – 3-4 millioner mennesker eller noe slikt. Samme dag avviste lederen for den vestlige sivilisasjon med forakt, enda en gang, et tilbud om forhandlinger om utlevering av det påståtte målet, Osama bin Laden, og en anmodning om noen bevis for å underbygge kravet om total kapitulasjon. Det ble avvist. Samme dag ba FN-talsmannen som har ansvar for matvareprogrammet USA innstendig om å stoppe bombingen for å prøve å redde millioner av ofre. Så vidt jeg vet ble dette ikke omtalt. Det var mandag 15 oktober. I går sluttet hjelpeorganisasjonene OXFAM og Kirkens Nødhjelp seg til henstillingen. Det står ingen steder i New York Times. Det var en linje i Boston Globe, gjemt inne i en reportasje om et annet emne, Kashmir.

Vi kan godt fortsette…. men alt dette…. viser oss først og fremst hva som skjer. Det ser ut som om det som skjer er et slags stille folkemord. Det gir oss også atskillig innsikt i elitens kultur, kulturen som vi er en del av. Det viser at vi ikke vet hva som kommer til å skje, men det blir lagt planer og iverksatt programmer som man vet antakelig vil føre til at mange millioner mennesker vil dø i løpet av de kommende ukene. Ganske uberørt, uten kommentarer, ingen tanker om det, slik er det vanligvis her og i en stor del av Europa. Ikke i resten av verden. Faktisk ikke ofte i Europa heller. Så om du leser den irske pressen eller pressen i Skottland – så nær de enn er hverandre – er reaksjonene svært ulike. Dette skjer altså akkurat nå. Det som skjer nå er for en stor del underlagt vår kontroll. Vi kan gjøre mye for å påvirke det som skjer. Og det er det hele, litt forenklet.

La oss ta for oss det litt mer abstrakte spørsmålet, og et øyeblikk glemme at vi ser ut til å være i ferd med å myrde 3 eller 4 millioner mennesker, ikke Taliban, selvsagt, men ofrene deres. La oss gå tilbake og ta for oss spørsmålet om den historiske begivenheten som fant sted 11. september. Som jeg sa tror jeg det stemmer, det. Det var en historisk begivenhet. Dessverre ikke på grunn av omfanget. Det er ubehagelig å tenke slik, men omfanget er ikke uvanlig. Jeg sa at det sannsynligvis er det største tap av menneskeliv etter en enkelt forbrytelse. Og det kan medføre riktighet. Men det finnes terroristforbrytelser som virker over lengre tidsrom, som dessverre er mer ekstreme. Uansett er det en historisk begivenhet fordi det skjedde en endring. Endringen var retningen geværene pekte. Det er nytt. Radikalt nytt. Så la oss se på amerikansk historie.

Forrige gang det nasjonale territoriet til de Forente Stater ble angrepet, eller for den saks skyld truet, var da britene brente ned Washington i 1814. Det har vært mange som har nevnt… det var vanlig å trekke fram Pearl Harbor, men det er ikke noen god analogi. Uansett hvordan man vurderer det så bombet japanerne to amerikanske kolonier, og ikke det nasjonale territoriet; kolonier som var blitt tatt fra innbyggerne på en måte som ikke var særlig pen. Denne gangen er det nasjonale territoriet blitt angrepet i stort omfang. Det finnes mindre viktige eksempler, men dette er unikt.

Vi, de Forente Stater, har i løpet av disse snart to hundre årene bortvist eller for en stor del utryddet den innfødte befolkningen, det er mange millioner mennesker, erobret halve Mexico, drevet plyndringstokter over hele regionen, Karibia og Sentralamerika, noen ganger lenger borte, erobret Hawaii og Filippinene, og drept flere hundre tusen filippinere i prosessen. Siden annen verdenskrig har landet utvidet sin maktsfære over hele verden på måter som jeg ikke behøver beskrive. Men da var det drap på noen andre, det var andre som ble slaktet . Ikke noen her. Det nasjonale territoriet ble ikke angrepet.

For Europas vedkommende er endringen enda mer dramatisk fordi dets historie er til og med mer grusom enn vår. Vi er en avlegger av Europa, dypest sett. I hundrevis av år har Europa vilkårlig slaktet folk over hele verden. Det var slik de erobret verden, ikke ved å dele ut sukkertøy til babyer. I denne perioden led Europa under morderiske kriger, men det var europeiske drapsmenn som drepte hverandre. Hovedidretten i Europa i mange hundre år var å drepe hverandre. Den eneste grunnen til at det tok slutt i 1945 var… det hadde intet med demokrati eller å ikke krige mot hverandre eller andre moteriktige tanker å gjøre. Det handlet om det faktum at alle forsto at neste gang de spilte spillet så ville det bli verdens ende. Fordi europeerne, oss innbefattet, hadde utviklet så massive ødeleggelsesvåpen at leken måtte ta slutt. Og den hadde pågått i mange hundre år. På attenhundretallet ble trolig om lag 40% av hele befolkningen i Tyskland utryddet i en krig.

Men i hele denne blodige og morderiske perioden slaktet europeerne hverandre, og de slaktet mennesker andre steder. Kongo angrep ikke Belgia, India angrep ikke England, Algerie angrep ikke Frankrike. Alltid det samme. Jo, det er små unntak, i beskjedent omfang, usynlig i forhold til hva Europa og vi gjorde mot resten av verden. Dette er første gang dette mønsteret er endret. Dette er første gang våpnene peker motsatt vei. Og etter min mening er det sannsynligvis grunnen til at man ser så ulike reaksjoner i de to landene ved Irskesjøen, noe jeg la merke til i mange samtaler i begge land, og i radioen i begge land. Verden ser svært forskjellig ut alt etter som du har holdt pisken eller selv er blir pisket i noen hundre år, svært forskjellig. Så jeg tror at sjokket og overraskelsen i Europa og dets avleggere, som her, er svært forståelig. Det er en historisk begivenhet, men beklageligvis ikke med hensyn til omfang, men med hensyn til noe annet, og der finner vi grunnen til at resten av verden - størstedelen av resten av verden – ser annerledes på det. Det mangler ikke på sympati for ofrene for overgrepet, eller avsky mot handlingen – det er en nesten universell reaksjon – men man ser det fra et ulikt perspektiv. Noe vi kanskje burde ønske å forstå.

La oss så gå til det tredje spørsmålet, ’Hva er krigen mot terrorisme?’ og et underspørsmål, ’Hva er terrorisme?’ Krigen mot terrorisme er blitt beskrevet i høyere kretser som en kamp mot en pest, en kreftsvulst som spres av barbarer, av ’perverse motstandere av selve sivilisasjonen.’ Det er en følelse jeg deler. Ordene jeg siterer er imidlertid 20 år gamle. De stammer fra President Reagan og hans utenriksminister. Reaganadministrasjonen kom til makten for 20 år siden og erklærte at krigen mot internasjonal terrorisme skulle være kjernen i vår utenrikspolitikk…. med en beskrivelse kledd i en språkdrakt som i eksemplet jeg nevnte, og mer til. Og det var kjernen i vår utenrikspolitikk. Reaganadministrasjonens mottrekk mot denne pesten som ble spredt av perverse motstandere av selve sivilisasjonen var å skape et usedvanlig internasjonalt terroristnettverk, i omfang uten like i historien, et nettverk som utførte ugjerninger over hele verden, i hovedsak, eller i hvert fall delvis, i nabolaget, men ikke bare der. Jeg går ikke gjennom hele listen; dere har utdanning og jeg er sikker på at dere lærte om det på videregående skole. [latter]

Et eksempel vil jeg likevel nevne. Det er helt ukontroversielt, så vi behøver knapt diskutere det, ikke det mest ekstreme eksemplet, men ukontroversielt. Det er ukontroversielt på grunn av dommene fra de ypperste internasjonale autoriteter: Den internasjonale domstolen, og FNs sikkerhetsråd. Så det er ukontroversielt, i det minste blant kategorien av folk som har en viss minimumsrespekt for internasjonal lov, menneskeretter, rettferdighet og slikt. Og nå skal dere få en oppgave. Dere kan beregne størrelsen på den kategorien ganske enkelt ved å spørre hvor ofte denne ukontroversielle saken er blitt nevnt i politiske kommentarer den siste måneden. Og det er en svært relevant sak, ikke bare fordi den er ukontroversiell, men fordi den gir en presedens for hvordan en lovlydig stat vil svare på, faktisk svarte på, internasjonal terrorisme, og det er ukontroversielt. Det var endog mer ekstremt enn 11. september. Jeg snakker om Reagans og USAs krig mot Nicaragua, som førte til at titusener døde, et land ble lagt i ruiner, kanskje uten håp om å komme seg på fote igjen.

Nicaragua svarte. De svarte ikke med å utløse bomber i Washington. De svarte ved å ta saken til Den internasjonale domstolen, prosedere saken der. De hadde ikke vansker med å legge fram bevis. Domstolen godtok saken, ga Nicaragua medhold, fordømte det de kalte "den lovstridige bruk av makt", som er en annen betegnelse på internasjonal terrorisme, fra USAs side, beordret USA til å stoppe forbrytelsene og betale solid erstatning. USA avviste selvsagt domsavsigelsen med total forakt, og kunngjorde at de deretter ikke ville godta domstolens jurisdiksjon. Så gikk Nicaragua til FNs sikkerhetsråd, som behandlet en resolusjon som oppfordret alle stater til å rette seg etter internasjonale lover. Ingen ble nevnt, men alle forsto. USA nedla veto mot resolusjonen. Fortsatt er USA eneste stat i verden som både er dømt av den internasjonale domstolen for internasjonal terrorisme og har lagt ned veto mot en sikkerhetsrådsresolusjon som oppfordrer alle stater til å rette seg etter internasjonale lover. Deretter gikk Nicaragua til generalforsamlingen der det teknisk sett ikke kan nedlegges veto, men en stemme mot fra USA utgjør et veto i praksis. Generalforsamlingen vedtok en liknende resolusjon som bare USA, Israel og El Salvador stemte mot. Neste år skjedde det samme, men da fikk USA med seg bare Israel, så to stemte mot å respektere internasjonale lover. På det tidspunktet kunne ikke Nicaragua gjøre mer med loven i hånd. De prøvde alle tiltak. Men det nytter ikke i en verden der makten rår.

Denne saken var ukontroversiell men er på langt nær den mest ekstreme. Vi kan få mye innsikt i vår egen kultur og vårt eget samfunn, og i det som skjer nå ved å spørre ’hvor mye vet vi om alt dette? Hvor mye snakker vi om det? Hvor mye lærer vi om det på skolen? Hvor mye dominerer det førstesidene?' Og det er bare begynnelsen. De Forente Stater ga sitt svar til den internasjonale domstolen og Sikkerhetsrådet ved straks å trappe opp krigen. Den beslutningen var faktisk begge partiene med på. Krigsvilkårene ble også endret. For første gang ble det gitt offisielle ordrer til terroristhæren om å angripe det som kalles ’myke mål’, det som betyr forsvarsløse sivile mål, og å holde seg unna den nicaraguanske hæren. Det kunne de gjøre fordi USA hadde total kontroll over luftrommet over Nicaragua, og leiesoldathæren ble utstyrt med avansert kommunikasjonsutstyr, det var ikke en geriljahær i vanlig forstand, og den kunne få beskjed om bevegelsene til den nicaraguanske hæren slik at de ustraffet kunne angripe jordbrukskollektiver, helseklinikker og så videre, myke mål. Det var de offisielle ordrene.

Hva var reaksjonen her? Det kom til folks kjennskap. Det kom en reaksjon på det. Politikken ble ansett som fornuftig av de venstreliberale. Michael Kinsley, som representerer venstrefløyen i de dominerende mediene, skrev en artikkel der han sa at vi ikke måtte være for raske til å kritisere denne politikken, slik menneskerettsorganisasjonen Human Rights Watch nettopp hadde gjort. Han sa at en ’fornuftig politikk’ må tilfredsstille en nytte/kostnadsanalyse – og det vil si, og nå siterer jeg, analysen av "mengden blod og elendighet som blir tilført, holdt opp mot sannsynligheten for at demokrati kommer ut i andre enden". Demokrati slik USA forstår uttrykket, malende illustrert i landene omkring. Legg merke til at det er et grunnleggende aksiom at USA, amerikanske eliter, har rett til å gjennomføre analysen og gå videre med prosjektet om det tilfredsstiller kravene. Og det tilfredsstilte kravene. Det virket. Når Nicaragua omsider bukket under for supermaktsoverfallet, roste kommentatorene åpent og begeistret suksessen til metodene som ble anvendt, og beskrev dem presist. Så la meg sitere Time Magazine for å velge en kilde. De roste suksessen til de anvendte metodene for: "å knuse økonomien og føre en lang og dødelig stedfortrederkrig slik at de utmattede innfødte selv kaster den uønskede regjeringen" med "minimale" omkostninger for oss, og ofrene sitter igjen "med ødelagte broer, saboterte kraftstasjoner og ødelagte gårder". På den måten får den amerikanske presidentkandidaten et seirende budskap: "slutt på utarmingen av folket i Nicaragua." New York Times hadde en overskrift som erklærte "Amerikanere forent i glede" over dette utfallet.

Dette er kulturen vi lever i, og Nicaragua-saken avslører flere forhold. Ett av disse er at terrorisme nytter. Den mislykkes ikke. Den nytter. Vold nytter vanligvis. Det er verdens historie. For det andre er det en svært alvorlig analytisk feil å si det som så ofte sies, at terrorisme er de svakes våpen. Som andre voldsmidler er det primært et våpen for de sterke, i overveldende grad, faktisk. Det regnes som et våpen for de svake fordi de sterke også kontrollerer de underliggende begrepene for forståelse og kommunikasjon, og deres terror regnes ikke som terror. Og det er tilnærmet universelt. Jeg kan ikke komme på et historisk unntak, selv de verste massemordere ser verden på den måten. Ta for eksempel nazistene. De drev ikke terror i det okkuperte Europa. De beskyttet lokalbefolkningen mot partisanenes terrorisme. Og i likhet med andre motstandsbevegelser fantes det terrorisme der. Nazistene drev med motterror. Enn videre støttet USA dette synet i all hovedsak. Etter krigen gjorde den amerikanske hæren omfattende studier av nazistiske motterroroperasjoner i Europa. Først må jeg si at USA lærte av dem og begynte å utføre slike operasjoner selv, ofte mot de samme målene, den tidligere motstandsbevegelsen. Men de militære studerte også nazimetodene og offentliggjorde interessante rapporter, ofte inneholdt de kritikk av at metodene ble gjennomført på en ineffektiv måte. Så det var en kritisk analyse, det gjorde dere ikke riktig, det gjorde dere riktig. Men disse metodene, sammen med råd fra Wehrmacht-offiserer som ble hentet hit til landet, ble til håndbøker for motopprør, motterror, lavintensitetskonflikt som det kalles, og det er disse håndbøkene og prosedyrene som blir brukt til opplæring nå. Så det dreier seg ikke bare om at nazistene gjorde det. Av lederne for den vestlige sivilisasjonen, altså av oss, ble terroren ansett som det som var rett å gjøre, hvorpå de anvender metoden selv. Terrorisme er ikke de svakes våpen. Det er våpenet til dem som er mot ’oss’, uansett hvem ’oss’ måtte være, og om du kan finne et historisk unntak fra den regelen, ville jeg være svært interessert i å se det.

En interessant indikasjon på vår kulturs natur, vår høytstående kultur, er måten vi betrakter alle disse tingene på. En måte vi betrakter det på er ganske enkelt å skjule det. Slik at nesten ingen har kjennskap til det . Og kraften i USAs propaganda og verdensforståelse er så stor at selv blant ofrene er det knapt kjent. Når du snakker om dette med folk fra Argentina, må du minne dem på det. Åja, det var det som skjedde, det hadde vi glemt. Det er svært godt skjult. Voldsmonopolet kan ha en meget sterk ideologisk innflytelse, men også innflytelse på andre måter.

Ett opplysende aspekt ved vår egen holdning til terrorisme er vår reaksjon på tanken om at Nicaragua kunne ha retten til selvforsvar. Jeg gjennomgikk faktisk dette ganske nøye med databasesøk og den slags. Tanken om at Nicaragua kunne har rett til selvforsvar ble sett på som uhyrlig. Det finnes praktisk talt ingen ting i pressekommentarer som kunne tyde på at Nicaragua kunne ha en slik rett. Og dette faktum ble utnyttet av Reaganadministrasjonen og deres propaganda på en interessant måte. De av dere som var oppegående på den tiden kan huske ta de fra tid til annen spredte rykter om at nicaraguanerne skaffet seg MIG jetfly, jetfly fra Russland. Her skilte hauker og duer lag. Haukene sa ’ok, la oss bombe dem’. Duene sa, ’stopp en halv, la oss se om ryktene er sanne. Og om ryktene er sanne må vi bombe dem. For de er en trussel mot De Forente Stater.’. De fikk faktisk MIG-fly. Riktignok prøvde de å få jetfly fra europeiske land, men De Forente Stater la press på sine allierte for at de ikke skulle sende dem forsvarsmidler fordi de ønsket at Nicaragua skulle henvende seg til russerne. Det gjør seg godt for propagandaformål. Da ble de en trussel mot oss. Husk på at de bare var to dagsmarsjer fra Harlingen, Texas. Vi erklærte faktisk nasjonal katastrofetilstand i 1985 for å beskytte landet mot trusselen fra Nicaragua. Og den fortsatte å gjelde. Så det var mye bedre for dem å få våpen fra russerne. Hva skulle de med jetfly? Av de grunner jeg alt har nevnt. De Forente Stater hadde full kontroll over luftrommet, fløy over det og brukte dette til å gi instruksjoner til terroristhæren for at de skulle være i stand til å angripe myke mål uten å støte på hæren som kunne forsvare dem. Alle visste at det var grunnen. De skulle ikke bruke jetflyene til noe som helst annet. Men tanken om at Nicaragua skulle få lov å forsvare luftrommet sitt mot et supermaktsangrep som leder terroriststyrker til angrep mot forsvarsløse sivile, den tanken ble i USA ansett som uhyrlig, det var alle enige om. Unntakene er så få at jeg praktisk talt kan telle dem. Jeg sier ikke at dere skal tro på mitt ord. Se selv. Og det omfatter også våre egne senatorer.

En annen illustrasjon på hvordan vi ser på terrorisme får vi akkurat nå. USA har nettopp, for et par uker siden utnevnt en ambassadør til de Forente Nasjoner for å lede krigen mot terrorisme. Hvem er det? Han heter John Negroponte. Han var amerikansk ambassadør i lydriket – det er det det er – Honduras tidlig på 1980-tallet. Det ble litt oppstyr omkring det faktum at han måtte ha kjent til, og det gjorde han helt sikkert, omfattende massemord og andre uhyrligheter som ble utført av sikkerhetsstyrkene som vi støttet i Honduras. Men det er underordnet. Som prokonsul i Honduras, som han ble kalt der, hadde han overoppsynet med terroristkrigen mot Nicaragua med base i Honduras, den krigen regjeringen hans ble fordømt for av den internasjonale domstolen, og deretter i en sikkerhetsrådsresolusjon som vi la ned veto mot. Og han ble nettopp utnevnt til FN-ambassadør for å lede krigen mot terror. Et annet lite eksperiment dere kan foreta er å sjekke og se hva reaksjonen på dette var. Jeg fortelle dere hva dere vil finne, men finn det ut på egen hånd. Og det forteller oss ganske mye om krigen mot terrorismen og ganske mye om oss selv.

Etter at USA overtok Nicaragua igjen på den måten som ble beskrevet så tydelig i pressen, var landet nesten lagt i ruiner på 1980-tallet, men siden har det totalt falt sammen omtrent i enhver henseende. Økonomisk har det gått bratt nedoverbakke siden USA overtok, det samme gjelder med hensyn til folkestyret og ellers på alle måter. Nå er det det nest fattigste landet i den vestlige hemisfære. Jeg skal ikke gå nøyere inn på det, men jeg nevnte at jeg valgte Nicaragua som eksempel fordi det er en ukontroversiell sak. Om dere tar for dere de andre statene i regionen var statsterroren langt mer ekstrem, og igjen går sporene tilbake til Washington, og det er langt fra hele historien.

Det skjedde andre steder i verden også, ta for eksempel Afrika. Bare i Reaganperioden drepte sørafrikanske, amerikansk- og britiskstøttede sørafrikanske angrep på nabolandene omkring en og en halv million mennesker og gjorde skade for 60 milliarder dollar og landene ble ødelagt. Og om vi går verden rundt kan vi føye til flere eksempler.

Dette var den første krigen mot terror, et par eksempler bare. Bør vi rette oppmerksomheten mot dette? Tross alt er ikke dette gammel historie. Tydeligvis ikke – det kan dere se av den løpende diskusjonen om krigen mot terror, hovedtemaet i pressen den siste måneden

Jeg nevnte at Nicaragua nå er blitt det nest fattigste landet på den vestlige halvkule. Hva er det fattigste landet? Det er selvsagt Haiti, som også tilfeldigvis er det landet som har vært offer for overlegent flest amerikanske intervensjoner på 1900-tallet. Vi har gjort det til en slagmark. Det er det fattigste landet. Nicaragua er nr 2 med hensyn til amerikanske intervensjoner på 1900-tallet. Det er det nest fattigste. Faktisk kappes det med Guatemala om den plassen. De to veksler år om annet om hvem som er nest fattigst. Og de kappes om hvem som er det ledende målet for amerikansk intervensjon. Det er meningen at vi skal se på dette som en slags tilfeldighet. At det ikke har noe som helst å gjøre med det som har skjedd historisk. Kanskje.

Den overlegent verste menneskerettskrenkeren på 1990-tallet er Colombia. Landet er også den overlegent største mottaker av amerikansk militærhjelp på 90-tallet, noe som nettopp opprettholder terroren og menneskerettskrenkelsene. I 1999 havnet Colombia foran Tyrkia som verdens ledende mottaker av amerikanske våpen, når man holder Israel og Egypt utenfor – de er i en gruppe for seg. Og det forteller oss faktisk mye om den nåværende krigen mot terror.

Hvorfor fikk Tyrkia en så kolossal mengde amerikanske våpen? Om dere ser på strømmen av amerikanske våpen har Tyrkia alltid fått mye. Det er strategisk plassert, NATO-medlem og så videre. Men våpenstrømmen til Tyrkia økte kraftig i 1984. Det hadde ikke noe å gjøre med den kalde krigen. Russland var jo i ferd med å bryte sammen. Nivået holdt seg høyt fra 1984 til 1999, da det ble redusert og Colombia overtok ledelsen. Hva skjedde fra 1984 til 1999? I 1984 startet Tyrkia en større terroristkrig mot kurderne i det sørøstlige Tyrkia. Og da begynte amerikansk hjelp å øke, militærhjelp. Og det dreide seg ikke om pistoler. Det var jetfly, tanks, militær trening og så videre. Og den holdt seg på et høyt nivå etter hvert som overgrepene ble trappet opp gjennom 90-tallet. Toppåret var 1997. I 1997 utgjorde amerikansk militærhjelp til Tyrkia mer enn i hele perioden fra 1950 til 1983, perioden med kald krig, og det er en pekepinn på hvor mye den kalde krigen påvirket politikken. Og resultatet var fryktinngytende. Det førte til 2-3 millioner flyktninger. En av de verste etniske rensinger på slutten av 1990-tallet. Titusener av mennesker ble drept, 3500 byer og landsbyer ødelagt, langt mer enn i Kosovo, selv da NATO bombet. Og De Forente Stater skaffet 80% av våpnene, i økende mengder etter hvert som overgrepene økte, og det toppet seg i 1997. Det avtok i 1999 fordi terror nok en gang hadde virket, som vanligvis er tilfellet når den utøves av dens viktigste brukere, nemlig de mektige i verden. Så i 1999 virket den tyrkiske terroren, selvsagt kalt motterror, men som jeg sa, den betegnelsen gjelder allment. Derfor ble Tyrkia avløst av Colombia som ennå ikke har lyktes med sin terroristkrig. Og som derfor må innta førsteplassen som mottaker av amerikansk hjelp.

Det som gjør dette ekstra slående er at det hele fant sted midt i en voldsom strøm av egengratulasjoner blant vestlige intellektuelle trolig uten sidestykke i historien. Dere husker det nok alle sammen. Det var bare et par år siden. Omfattende selvros om hvordan vi for første gang i historien er så praktfulle, at vi heiser fanen for prinsipper og verdier; forpliktet til å få en slutt på umenneskelighet overalt i denne nye æra for ditt og datt og så videre og videre. Og vi kan vitterlig ikke tolerere overgrep nær NATOs grenser. Dette ble gjentatt og gjentatt. Men innenfor grensene til NATO Kan vi ikke bare tolerere mye verre overgrep men også bidra til dem. Enda bidrag til innsikt i vestlig sivilisasjon, og vår egen, får vi ved å undersøke hvor ofte dette ble omtalt i pressen. Prøv å sjekke. Jeg vil ikke gjenta det. Men det er lærerikt. Det er en ganske imponerende bedrift for et propagandasystem å klare dette i et fritt samfunn. Det er ganske utrolig. Jeg tror ikke det hadde vært mulig i en totalitær stat.

Og Tyrkia er svært takknemlig. Bare for noen dager siden kunngjorde Tyrkias statsminister Ecevit at Tyrkia vil slutte seg til koalisjonen mot terror, med stor entusiasme, større enn mange andres. Faktisk sa han at de ville bidra med tropper, noe andre ikke har vært villige til. Og han forklarte hvorfor. Han sa at vi har en takknemlighetsgjeld til de Forente Stater fordi USA var det eneste landet som var villig til å bidra så storslagent til vår egen, og jeg siterer, ’motterrorkrig’, altså til vår egen massive etniske rensing og overgrep og terror. Andre land bidro litt, men de var tilbakeholdne. De Forente Stater bidro derimot entusiastisk og avgjørende og var i stand til å gjøre det på grunn av tausheten, eller med et riktigere ord serviliteten, til de utdannede klasser som lett kunne finne ut av det. Tross alt er det er fritt samfunn. Dere kan lese rapporter om menneskeretter. Dere kan lese alt slikt. Men vi valgte å bidra til overgrepene, og Tyrkia er meget lykkelig, og for dette står de i takknemlighetsgjeld til oss og vil derfor bidra med tropper akkurat som under krigen i Serbia. Tyrkia fikk mye ros fordi de brukte sine F-16, som vi ga dem, til å bombe Serbia akkurat som de hadde brukt de samme flyene mot sin egen befolkning like til de hadde lyktes i å knuse den indre terroren som de kalte det. Og som alltid: motstand omfatter terror. Det gjelder også for den amerikanske revolusjonen. Det gjelder for ethvert tilfelle jeg kjenner til. Akkurat som det stemmer at de som har et monopol på vold omtaler det de selv gjør som motterror.

Dette er ganske imponerende, og det har å gjøre med koalisjonen som nå organiseres for å utkjempe krigen mot terror. Og det er svært interessant å se hvordan den koalisjonen beskrives. Så la oss se på dagens Christian Science Monitor. Det er en god avis. En av de beste internasjonale avisene, med god dekning av verden. Hovedoppslaget, førstesideoppslaget, er om De Forente Stater, hvordan folk tidligere mislikte de Forente Stater, men nå begynner å respektere landet, og at de er glad for måten USA leder krigen mot terror. Og det viktigste eksempelet, faktisk det eneste, for de andre kan man ikke ta alvorlig, er Algerie. Det viser seg at Algerie er svært entusiastiske for USAs krig mot terror. Personen som skrev artikkelen er en ekspert på Afrika. Han må vite at Algerie er en av de mest ondartede terroriststater i verden, og faktisk har drevet med avskyelig terror mot sin egen befolkning de siste årene. En stund ble dette dysset ned. Men til slutt ble det avslørt i Frankrike av desertører fra den algeriske hæren. Det er viden kjent der og i England og andre steder. Men her er vi stolte fordi en av de verste terroriststatene i verden nå entusiastisk ønsker den amerikanske krigen mot terror velkommen, og faktisk heier på USA for å lede krigen. Det viser hvor populære vi er i ferd med å bli.

Og om vi ser på koalisjonen som er i ferd med å bli dannet mot terror, forteller den atskillig mer. Et ledende medlem av koalisjonen er Russland, som er henrykt over å få amerikansk støtte til sin morderiske terroristkrig i Tsjetsjenia i stedet for stundevis bakgrunnskritikk. Kina slutter seg til med entusiasme. De er henrykt over å få støtte til overgrepene de utfører i det vestlige Kina mot det de kaller de muslimske ’separatister’. Tyrkia, som jeg nevnte, er lykkelig over krigen mot terror. De er eksperter. Algerie, Indonesia: henrykt over enda sterkere amerikansk støtte for overgrepene de utfører i Ache og andre steder. Vi kan gå gjennom hele listen: listen over stater som har sluttet seg til koalisjonen mot terror er svært imponerende. De har en fellestrekk. De er visselig blant de ledende terroristene i verden. Og tilfeldigvis ledes de av verdensmesteren.

Da kommer vi tilbake til spørsmålet om hva terrorisme er. Jeg har gått ut fra at vi forstår det. Og hva er det så? Vel, det er det faktisk noen enkle svar på. Det eksisterer en offisiell definisjon. Dere kan finne den i USAs lover eller i USAs håndbøker for hæren. En kort definisjon av terror er hentet fra håndboken for hæren, den er grei nok. Terror er den overlagte bruk av vold eller trussel om vold for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål gjennom skremsler, tvang eller ved å skape frykt. Det er terrorisme. Den definisjonen er grei nok. Jeg mener at det er rimelig å godta den. Problemet er at den ikke kan godtas, for om man godtar den, følger alle de gale politiske konklusjonene. For eksempel alle de konklusjonene jeg nettopp har gitt en oversikt over. Det pågår akkurat nå mye arbeid i FN for å lage en omfattende traktat om terrorisme. Da Kofi Annan fikk Nobels fredspris forleden la dere kanskje merke til at han skal ha sagt at nå må vi ikke kaste bort tiden lenger, men få noe gjort.

Men det er et problem her. Om man bruker den offisielle definisjonen av terrorisme i den omfattende traktaten kommer man til å få helt gale resultater. Så det kan ikke gjøres. Faktisk er det enda verre enn som så. Om man ser på definisjonen av lavintensitetskrig, som er offisiell amerikansk politikk, finner man at det er en lett omskrivning av det jeg nettopp siterte. Faktisk er lavintensitetskrig bare et annet ord for terrorisme. Derfor kaller alle land jeg vet om alle slags avskyelige gjerninger som de utfører for motterror. Vi kaller det rett nok motopprør eller lavintensitetskonflikt. Så der ligger et alvorlig problem. Man kan ikke bruke de egentlige definisjonene. Man må omhyggelig finne en definisjon som ikke fører til alle de gale slutningene.

Det er også andre problemer: Noen av dem dukket opp i desember 1987, høydepunktet for den første krigen mot terrorisme; det var da oppstyret om pesten toppet seg. FNs generalforsamling vedtok en meget sterk resolusjon mot terrorisme, de fordømte terrorisme i sterke ordelag, og oppfordret alle stater til å bekjempe den på alle tenkelige måter. Den ble vedtatt (nesten) enstemmig. En stat avsto, Honduras. To stemte mot, de to vanlige, De Forente Stater og Israel. Hvorfor skulle USA og Israel stemme mot en viktig resolusjon som fordømte terrorisme i sterke ordelag, faktisk omtrent de samme ordene som Reaganadministrasjonen brukte? Tja, det var en grunn. Ett avsnitt i den lange resolusjonen sier at intet i denne resolusjonen er til hinder for folks rett til å slåss mot rasistiske og kolonialistiske regimer eller utenlandsk militær okkupasjon og at de kan fortsette sin motstand med hjelp fra andre, andre stater i sin rettferdige kamp. Det kan altså ikke De Forente Stater og Israel godta. Hovedgrunnen til at de ikke kunne godta det var Sør-Afrika. Sør-Afrika var en alliert, offisielt kalt en alliert. Det fantes en terroriststyrke i Sør-Afrika. Den ble kalt African National Congress. De var offisielt en terroriststyrke. Sør-Afrika derimot var en alliert, og vi kunne sannelig ikke støtte handlingene til en terroristgruppe som kjempet mot et rasistisk regime. Det ville vært uhørt.

Og selvsagt er det en annen grunn. Nemlig de israelsk-okkuperte territoriene, en okkupasjon som går inn i sitt 35. år. Støttet hovedsakelig av USA som har hindret en diplomatisk løsning i 30 år nå, og fortsatt gjør det. Og da kan du ikke ha et slikt vedtak. Det var også en annen sak den gangen. Israel okkuperte Sør-Libanon og hadde som motstander det som USA kalte en terroriststyrke, Hizbollah, som faktisk lyktes i å drive Israel ut av Libanon. Og vi kan ikke tillate noen å slåss mot en militær okkupasjon når vi støtter den, så derfor måtte USA og Israel stemme mot den viktigste FN-resolusjon om terrorisme. Og jeg nevnte tidligere at en amerikansk stemme mot i praksis er et veto. Og det er bare halve sannheten. Et amerikansk veto betyr også et veto mot at den skrives inn i historien. Så intet av dette ble noen gang rapportert, og intet av det ble nevnt i terrorismens annaler. Om man ser på avhandlinger om terrorisme og den slags nevnes ikke noe av det jeg har omtalt her. Grunnen er de feil folk holder geværene. Man må omhyggelig finpusse definisjonene og forskningen slik at man får de rette konklusjonene; ellers er det ikke respektabel forskning eller hederlig journalistikk. Dette er altså noen av problemene som hemmer arbeidet med å utvikle en omfattende traktat mot terrorisme. Kanskje vi burde ha en akademisk konferanse eller noe slikt for å prøve om vi kan finne en måte å definere terrorisme på slik at den gir alle de riktige svarene, ikke de gale svarene. Det blir ikke lett.

La oss gå over til det fjerde spørsmålet. Hva er opprinnelsen til forbrytelsen 11. september? Her må vi gjøre et skille mellom to kategorier som ikke kan behandles under ett. Den første er de som faktisk utførte forbrytelsen, den andre er en slags kilde for i det minste sympati, noen ganger støtte, som de høster av, selv blant folk som er motstandere av forbryterne og aksjonene. Og det er to ulike ting.

I en viss forstand har vi ingen egentlig forståelse av hvem gjerningsmennene er. De Forente Stater er enten ute av stand eller uvillig til å framlegge noe bevis, meningsfulle bevis. Noe ble satt i scene for noen uker siden da Tony Blair ble gitt i oppgave å prøve å legge dem fram. Jeg vet ikke helt hva hensikten med det var. Kanskje USA ønsket å framstå som den som holdt tilbake hemmelige bevis som de ikke kunne offentliggjøre, eller at Tony Blair skulle kunne innta Churchillske positurer eller noe slikt. Uansett hva PR-grunnene var ga han en framstilling som i seriøse kretser ble betraktet som så absurd at den knapt ble nevnt. Så Wall Street Journal, en av de mer seriøse avisene hadde for eksempel en liten notis på side 12, tror jeg, der de påpekte at det ikke var mye til bevis, og så siterte de en høyerestående amerikansk embetsmann som sa at det ikke spilte noen rolle om det fantes bevis for de skulle gå i gang uansett. Så hvorfor skulle man bekymre seg om bevis? Den mer ideologiske pressen, slik som New York Times og andre, hadde store overskrifter på førstesiden. Men Wall Street Journals reaksjon var rimelig, og om man ser på de såkalte bevisene skjønner man hvorfor. Men la oss anta at det stemmer. For meg er det overraskende hvor svake bevisene var. Jeg tenkte som så at hvem som helst kunne gjøre en bedre jobb enn det uten noen form for etterretningsbyrå [latter]. Faktisk bør dere huske på at dette var etter uker med den mest intense etterforskningen i alle vestlige etterretningsorganisasjoners historie. De arbeidet på høygir for å prøve å snekre sammen noe. Og påstanden sto til troende, det var en solid sak selv før man hadde samlet noe. Og det endte der det startet, med en sannsynliggjøring. Så la oss anta at det stemmer. La oss legge det til grunn, det så opplagt ut fra første dag, og gjør det fortsatt, at gjerningsmennene kommer fra de radikale islamske, eller fundamentalistiske som vi sier her, nettverkene der bin Ladens nettverk utvilsomt er en sentral del. Om de faktisk var innblandet eller ikke vet ingen. Det spiller heller ikke så stor rolle.

Hvor kom de fra, de som sto bak 11. september? Det er bakgrunnen, disse nettverkene. Men hvor kommer de fra? Vi vet alt om det. Ingen vet det bedre enn CIA fordi de hjalp til med å organisere dem og støttet dem i lengre tid. De ble opprettet på 1980-tallet, faktisk av CIA og deres samarbeidspartnere andre steder: Pakistan, Frankrike, Saudi Arabia, Egypt, Kina var innblandet. De kan ha vært innblandet litt tidligere, kanskje fra 1978. Tanken var å plage russerne, den felles fienden. I følge president Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver, Zbigniew Brzezinski, ble USA involvert i 1979. Få tidspunktene med dere. Husker dere at russerne invaderte Afghanistan i desember 1979? I følge Brzezinski begynte den amerikanske støtten til mujahedin som sloss mot regjeringen seks måneder tidligere. Det er han temmelig stolt av. Han sier at vi trakk russerne inn, med hans egne ord, i en afghansk felle, ved å støtte mujahedin, og få russerne til å invadere, lokke dem i en felle. Og da kunne vi bygge opp denne svære leiesoldathæren. Ikke noen liten hær, kanskje 100 000 mann eller der omkring. De samlet de beste drapsmennene de kunne finne. Det var radikale islamistiske fanatikere fra Nordafrika, Saudi Arabia… hvor som helst man kunne finne slike. De ble ofte kalt afghaniere, men mange av dem, slik som bin Laden, var ikke afghanere. De ble sendt inn av CIA og deres venner annetstedsfra. Jeg vet ikke om Brzezinski snakker sant. Det kan ha vært skryt, han er åpenbart temmelig stolt av det, og han kjenner jo tilfeldigvis konsekvensene. Men kanskje er det sant. En eller annen gang vil vi få vite det dersom dokumentene blir frigitt. Uansett ser han det slik. I januar 1980 var det hevet over tvil at USA organiserte afghanierne og denne massive militærstyrken for å prøve å skape størst mulige vansker for russerne. Det var legitimt for afghanerne å bekjempe den russiske invasjonen. Men den amerikanske intervensjonen hjalp ikke afghanerne. Faktisk bidro den til å ødelegge landet og mye mer. De såkalte afghanierne tvang virkelig russerne til å trekke seg tilbake, til slutt. Selv om mange analytikere tror at de sannsynligvis forsinket tilbaketrekningen fordi russerne prøvde å komme seg ut. Uansett, de trakk seg tilbake.

I mellomtiden har terroriststyrkene som CIA organiserte, væpnet og trente fulgt sine egne planer fra første stund. Det var ingen hemmelighet. Noe av det første de gjorde var da de i 1981 likviderte Egypts president, som var en av de mest entusiastiske av gruppens skapere. I 1983 var det en selvmordsbomber, som kan muligens ha hatt tilknytning til nettverket, det er høyst usikkert, ingen vet noe sikkert. Men en selvmordsbomber presset de amerikanske militære ut av Libanon. Og det fortsatte. De fulgte sine egne planer. USA var lykkelig over å mobilisere dem til å kjempe for USAs sak, men i mellomtiden gjorde de det de ønsket. De la ikke skjul på noe. Etter 1989, da russerne hadde trukket seg ut, vendte de seg mot andre mål. Siden den gang har de slåss i Tsjetsjenia, det vestlige Kina, Bosnia, Kashmir, Sørøst-Asia, Nordafrika, overalt.

De forteller oss hva de mener. De Forente Stater ønsker å stenge den eneste frie fjernsynskanalen i den arabiske verden fordi den kringkaster et vidt spekter av saker fra Powell til Osama bin Laden. Så nå slutter USA seg til de undertrykkende regimene i den arabiske verden i forsøket på å få stanset den. Men om man hører på den, om man hører på hva bin Laden sier, så er det umaken verd. Det finnes mange intervjuer. Og det er mange intervjuer laget av ledende vestlige reportere, om dere ikke ønsker å høre stemmen hans, av Robert Fisk eller andre. Og det er tydelig sammenheng i det han har sagt i lang tid. Han er ikke den eneste, men kanskje er han den mest veltalende. Det er ikke bare indre sammenheng over lang tid, det er også sammenheng mellom ordene og handlingene deres. Det er altså all grunn til å ta det alvorlig. Hovedfienden er det de kaller de korrupte og undertrykkende autoritære og brutale regimene i den arabiske verden, og når de sier slikt vekker det gjenklang i regionen. De ønsker også å forsvare noe, og de ønsker erstatte regimene med ekte islamistiske regjeringer. På det punktet får de ikke folk i regionen med seg. Men inntil det punktet er folk med dem. Fra deres synspunkt er selv Saudi Arabia, som jeg tror er den mest ekstremt fundamentalistiske staten i verden, med unntak av Taliban som jo er en avlegger, selv Saudi Arabia er ikke tilstrekkelig islamistisk for dem. På dette punktet får de svært liten støtte, men så langt får de mye støtte. De vil også forsvare muslimer andre steder. De hater russerne som pesten, men straks russerne trakk seg ut av Afghanistan sluttet de med terroristangrep i Russland, noe de hadde drevet med tidligere, med støtte fra CIA, inne i Russland, ikke bare i Afghanistan. De flyttet seg til Tsjetsjenia. Men der forsvarer de muslimer mot en russisk invasjon. Det samme med andre steder jeg har nevnt. Fra deres synspunkt forsvarer de muslimer mot de vantro. Og de snakker tydelig og klart om dette, og dette er det de har holdt på med.

Ja, hvorfor vendte de seg mot de Forente Stater? Det har å gjøre med det de kaller den amerikanske invasjonen av Saudi Arabia. I 1990 etablerte USA permanente baser i Saudi Arabia, noe som fra deres synspunkt kan sammenliknes med en russisk invasjon i Afghanistan, bortsett fra at Saudi Arabia er langt viktigere. Der finner man de helligste stedene i Islam. Og det er fra da at de vender aktiviteten sin mot USA. Som dere husker prøvde de i 1993 å sprenge World Trade Center. De kom et stykke på vei, men bare et stykke, og det var bare halve sannheten. Planen var å sprenge FN-bygningen, Holland- og Lincoln-tunnellen i New York, FBI-bygningen. Jeg tror det var mer på listen. De kom altså et stykke på vei, men bare et stykke. En person som er fengslet for det, omsider, blant andre som ble fengslet, var en egyptisk geistlig som var blitt brakt inn i USA på tross av protester fra immigrasjonsmyndighetene, takket være inngripen fra CIA som ville hjelpe vennen sin. Noen år seinere sprengte han World Trade Center. Og dette har pågått i mange år. Jeg har ikke tenkt å ta hele listen for meg, men om dere ønsker å forstå det, så er der en indre sammenheng, Bildet er sammenhengende. Det er beskrevet i ord. Det er vist i praksis i 20 år. Det er ingen grunn til ikke å ta det alvorlig. Dette er første kategori, de sannsynlige gjerningsmennene.

Det er faktisk ikke vanskelig å finne ut hva det er. En av de gode tingene som har skjedd etter 11. september er at deler av pressen, og deler av diskusjonen begynner å åpne opp for noe av dette. Den beste jeg vet om er Wall Street Journal som øyeblikkelig, etter få dager, begynte å trykke seriøse reportasjer, dyptpløyende seriøse reportasjer, om grunnene til at folk i regionen, selv om de hater bin Laden og forakter alt han gjør, likevel støtter ham på mange måter og til og med betrakter ham som Islams samvittighet, som en uttrykte det. Wall Street Journal, og andre, innhenter ikke vanlige folks meninger. De innhenter meningen til sine venner, bankfolk, profesjonelle, internasjonale advokater, forretningsfolk knyttet til de Forente Stater, folk som de intervjuer i en MacDonalds restaurant, som er en elegant restaurant der, folk som kler seg i fancy amerikanske klær. Det er menneskene de intervjuer fordi de ønsker å finne ut hvilke holdninger de har. Og holdningene deres er svært tydelige og klare og på mange måter i samklang med meldingen fra bin Laden og andre. De er svært sinte på De Forente Stater på grunn av deres støtte til autoritære og brutale regimer; deres inngripen for å hindre ethvert skritt mot demokrati; deres inngripen for å stoppe økonomisk utvikling; politikken med å rasere det sivile samfunnet i Irak samtidig som Saddam Hussein blir styrket; og de husker også, selv om vi foretrekker ikke å huske, at USA og Storbritannia støttet Saddam Hussein gjennom hele perioden da ha utførte sine verste grusomheter, inkludert gassingen av kurderne – det nevner bin Laden stadig vekk, og de vet det selv om vi ikke ønsker å vite. Og selvsagt er de rasende over støtten til den israelske militære okkupasjonen som er rå og brutal. Den er nå inne i sitt 35. år. USA har levert den alt overveiende økonomiske, militære og diplomatiske støtten for den, og gjør det fortsatt. Og dette vet de og de liker det ikke. Særlig når det holdes opp mot amerikansk politikk overfor Irak, overfor det irakiske sivile samfunn som ødelegges. I korthet og forenklet er dette grunnene. Og når bin Laden oppgir disse grunnene så gjenkjenner folk dem og støtter dem.

Det er ikke slik folk her liker å tenke om situasjonen, i det minste ikke den velutdannede liberale opinionen. De liker dette resonnementet, som du finner overalt i pressen, og særlig fra venstreliberalere. Jeg har ikke studert det grundig nok, men jeg tror høyrefløyen allment har vært mer ærlig. Men om du ser på for eksempel New York Times, den første kronikken de trykket av Ronald Steel, seriøs venstreliberal intellektuell. Han spurte: Hvorfor hater de oss? Samme dag, tror jeg, som Wall Street Journal hadde sin rundspørring om hvorfor de hater oss. Men han sa "De hater oss fordi vi er fanebærer for en ny verdensorden med kapitalisme, individualisme, sekulær tenkning og demokrati, som burde være normen overalt." Derfor hater de oss. Samme dag bringer Wall Street Journal oppfatningen til bankfolk, profesjonelle, internasjonale advokater som sier "hør, vi hater dere fordi dere hindrer demokrati, dere hindrer økonomisk utvikling, dere støtter brutale regimer, terroristregimer og dere gjør disse fryktelige tingene her i regionen". Noen dager senere forklarte Anthony Lewis, langt ute på venstrefløyen, at terroristene utelukkende streber etter ’apokalyptisk nihilisme’, ikke noe annet, og intet av det vi gjør spiller noen rolle. De eneste følgene av våre handlinger, forklarer han, som kunne være skadelige er at de gjør det vanskeligere for araberne å slutte seg til koalisjonens antiterrorisme-anstrengelser. Men utenom det er alt vi gjør irrelevant.

Tja, dette har den fordelen at det gir en viss trøst. Det gjør at man tenker godt om seg selv, og hvor vidunderlig man er. Det setter oss i stand til å la være å tenke over konsekvensene av våre handlinger. Men det har noen mangler. En mangel er at det er i strid med alt vi faktisk vet. Og en annen mangel er at det er den perfekte metoden for å sikre at man trapper opp voldsspiralen. Om man ønsker å leve med hodet begravd i sanden og late som om de hater oss fordi de er motstandere av globaliseringen; at det er grunnen til at de drepte Sadat for 20 år siden, sloss med russerne og prøvde å sprenge World Trade Center i 1993. Og slik tenker de, alle folkene som står med hovedansvaret for konsernglobaliseringen, men om man ønsker å tro på det, så gir det en viss trøst. Og det er en praktfull måte å sikre at volden trappes opp. Det er stammekrig. Du gjorde noe mot meg. Jeg skal gjøre noe verre mot deg. Jeg gir blaffen i hva grunnen er. Vi bare holder fram som vi stevner. Og det er en måte å gjøre det på.

Hva er de politiske valgmulighetene? Den finnes en rekke. En lite påaktet valgmulighet fra starten av var å følge rådet til ytterliggående radikalere som paven [latter]. Vatikanet sa straks at dette er en avskyelig terroristforbrytelse. Når forbrytelser begås prøver man å finne de skyldige, man stiller dem for retten og fører en rettssak. Man dreper ikke uskyldige sivile. Akkurat som hvis noen rundstjeler i huset mitt, og jeg tror at gjerningsmannen antakelig bor i nabolaget tvers over gaten. Jeg går ikke ut med automatvåpen og dreper alle i det nabolaget. Det er ikke slik man takler kriminalitet, uansett om det er en liten forbrytelse som dette eller en virkelig massiv forbrytelse, slik som USAs terroristkrig mot Nicaragua eller enda verre, og andre av ulik alvorlighetsgrad. Og det er atskillig presedens for det. Jeg nevnte en presedens, Nicaragua, en lovlydig stat - og det er trolig grunnen til at vi måtte ødelegge den – som fulgte de rette prinsippene. Men de kom selvsagt ingen vei fordi de støtte sammen med en makt som ikke ville tillate at lovens prosedyrer ble fulgt. Men om de Forente Stater prøvde å følge dem, ville ingen hindre det. Faktisk ville alle juble. Og det finnes en rekke andre liknende tilfeller.

Da IRA detonerte bomber i London, og det er en alvorlig sak, kunne Storbritannia - bortsett fra at det ikke kan gjennomføres - svart med å ødelegge Boston hvor finansieringen for størstedelen har foregått. I tillegg kunne de blåst bort West Belfast. Og det, vet dere, ville vært kriminell idioti, selv om det faktisk kunne la seg gjøre. Rette måten å hanskes med problemet var stort sett det de gjorde. Finne de skyldige, stille dem for retten, og lete etter motivene. For slike handlinger oppstår ikke av intet. De oppstår av noe. Enten det er gatekriminalitet eller en monstrøs terroristforbrytelse eller hva som helst annet. Det finnes motiver. Og vanligvis når man studerer motiver er noen av dem legitime og fortjener oppmerksomhet, uavhengig av forbrytelsen. De bør få oppmerksomhet fordi de er legitime. Og det er den rette måten å hanskes med det. Og det finnes mange slike eksempler.

Men dette skaper problemer. Ett problem er at De Forente Stater ikke anerkjenner jurisdiksjonen til internasjonale institusjoner. Så vi kan ikke vende oss til dem. USA har avvist jurisdiksjonen til den internasjonale domstolen. De har nektet å ratifisere den internasjonale straffedomstolen. De er mektig nok til å etablere en ny domstol om de måtte ønske, så det er ikke det som er hinderet. Men problemet med enhver form for domstol er at man trenger bevis. Reiser man en sak for en hvilken som helst domstol, så trenger man bevis. Ikke det Tony Blair snakker om på fjernsyn. Og bevis er vanskelig. Det kan vise seg umulig å skaffe.

Det kan hende at de folkene som gjorde det drepte seg selv. Ingen vet dette bedre enn CIA. Dette er desentraliserte, ikke-hierarkiske nettverk. De følger et prinsipp som kalles motstand uten ledelse. Det prinsippet er også blitt utformet av Kristenhøyres terrorister i De Forente Stater. Det kalles motstand uten ledelse. Man har små aksjonsgrupper. De forteller ingen ting til andre. Det eksisterer en slags bakgrunn av felles oppfatninger, og så handler man. Faktisk er folk i antikrigsbevegelsen svært fortrolig med det. Vi pleide å kalle det nærhetsgrupper. Dersom man korrekt antar at en eller annen gruppe du deltar i blir infiltrert av FBI, og det skjer noe viktig, så tar man det ikke opp på et møte. Man samhandler med noen man kjenner og stoler på, en nærhetsgruppe, og så blir man ikke infiltrert. Det er en av grunnene til at FBI aldri klarer å finne ut hva som skjer i de ulike folkelige bevegelsene. Det sammen med andre etterretningsorganisasjoner. De klarer det ikke. Det er motstand uten ledelse eller nærhetsgrupper, og desentraliserte nettverk er ekstremt vanskelige å infiltrere. Og det er fullt mulig at de faktisk ikke vet noe. Når Osama bin Laden hevder at han ikke var innblandet så er det fullt mulig. Det er faktisk ganske vanskelig å forestille seg hvordan en fyr som bor i en hule i Afghanistan, som ikke engang har radio eller telefon, kunne ha planlagt en ytterst komplisert operasjon som dette. Det er mulig at dette bare er en del av bakgrunnen, slik som i andre terroristgrupper som bruker motstand uten ledelse. Og det betyr igjen at det blir uhyre vanskelig å finne bevis.

Og USA ønsker ikke å presentere bevis fordi de ønsker å aksjonere uten bevis. Det er en avgjørende del av reaksjonsmønsteret. Legg merke til at USA ikke ba om autorisasjon fra Sikkerhetsrådet, noe de sannsynligvis ville ha fått denne gangen, ikke av aktverdige grunner, men fordi de andre permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet også er terroriststater. De er lykkelige over å slutte seg til en koalisjon mot det de kaller terror, og få støtte for deres egen terror. Russland ville ikke lagt ned veto, de er begeistret. Derfor kunne USA trolig ha fått Sikkerhetsrådets autorisasjon, men de ønsket det ikke. Og de ønsket det ikke fordi de følger et veletablert prinsipp som ikke er Bushs, det ble uttrykt i klartekst av Clinton-administrasjonen, og det går enda lenger tilbake: Vi har rett til å handle på egen hånd. Vi ønsker ikke internasjonal autorisasjon fordi vi handler ensidig, og derfor ønsker vi det ikke. Vi gir blaffen i bevis. Vi gir blaffen i forhandlinger. Vi gir blaffen i traktater. Vi er den sterkeste gutten i klassen, den tøffeste slyngelen i strøket. Vi gjør som vi lyster. Autorisasjon er dårlige greier, og må derfor unngås. Det fins et eget ord for det i politisk litteratur. Det kalles å oppnå troverdighet. Man må oppnå troverdighet. Det er en viktig faktor i mye politikk. Det var den offisielle begrunnelsen som ble gitt for krigen på Balkan, og den mest troverdige begrunnelsen.

Vil dere vite hva troverdighet betyr, bør dere spørre deres favoritt blant mafiabossene. Han vil forklare hva troverdighet betyr. Og det betyr det samme i internasjonal politikk, men det blir snakket om det med høyttravende ord på universitetene. Men dypest sett er det samme prinsippet. Og det gir mening. Den viktigste historikeren som har skrevet om dette i de siste årene er Charles Tilly i en bok som heter 'Tvang, kapital og de europeiske statene'. Han påpeker at vold har vært et ledende prinsipp for Europa i hundrer av år, og grunnen er at det virker. Det er ganske rimelig. Det virker nesten bestandig, når du har en overveldende overvekt av voldsmidler, og en voldskultur i ryggen. Derfor gir det mening å følge det. Dette er altså problemene knyttet til det å bruke lovlige midler. Og dersom man prøver å bruke lovlige midler, ja da åpner man noen svært farlige dører. USA krever at Taliban utleverer Osama bin Laden. Og de svarer på en måte som Vesten betrakter som totalt absurd og meningsløst. De sier: OK, men gi oss noen bevis først. I Vest oppfattes det som latterlig. Det er tegn på deres skurkaktighet. Hvordan kan de be om bevis? Dersom noen ba oss om å utlevere noen ville vi gjøre det straks på timen. Vi ville ikke be om bevis. [latter]

Faktisk er det lett å bevise det. Vi behøver ikke dikte opp eksempler. For eksempel har Haiti de siste årene bedt De Forente Stater om å utlevere Emmanuel Constant. Han er en massemorder. Han er en av de ledende personene bak nedslaktingen av kanskje 4000 eller 5000 mennesker på midten av 1990-tallet, under militærjuntaen, som tilfeldigvis fikk en ikke særlig skjult støtte fra Bush- og Clinton-administrasjonen i motsetning til de feiloppfatningene folk har. Uansett er han en massemorder. De har rikelig med beviser. Ikke noe problem med beviser. Han er alt stilt for retten og dømt i Haiti, og de ber om å få ham utlevert. Gjør deres egne undersøkelser og finn ut hvor mye denne saken har vært diskutert. Faktisk fornyet Haiti anmodningen for noen uker siden. Det ble ikke engang omtalt. Hvorfor skulle vi utlevere en dømt drapsmann som er hovedansvarlig for drapet på 4000 eller 5000 mennesker for noen år siden. Hvem vet hva han vil fortelle dersom vi utleverer ham. Kanskje vil han fortelle at han ble finansiert og støttet av CIA, som sannsynligvis stemmer. Den døren ønsker vi ikke å åpne. Og han er ikke den eneste.

I de siste årene har Costa Rica, som framheves som eksempel på demokrati, prøvd å få De Forente Stater til å utlever en John Hull, en amerikansk landeier i Costa Rica. De anklager ham for terroristforbrytelser. De hevder, med solid dokumentasjon, at han brukte sin landeiendom som base for USAs krig mot Nicaragua, og husk at det ikke er en kontroversiell konklusjon. Den støttes av den internasjonale domstolen og av Sikkerhetsrådet. De har altså prøvd å få De Forente Stater til å utlevere ham. Har dere hørt om ham? Nei.

De konfiskerte faktisk eiendommen til en annen amerikansk landeier, John Hamilton. Betalte erstatning, tilbød erstatning. USA nektet. De gjorde eiendommen hans om til nasjonalpark fordi også den var blitt brukt som en base for det amerikanske angrepet mot Nicaragua. Costa Rica ble straffet for dette. De ble straffet ved at USA holdt tilbake hjelp. Den slags ulydighet aksepterer vi ikke fra allierte. Og vi kan fortsette. Åpner du en dør for spørsmål om utleveringer fører det oss i ubehagelige retninger. Så det kan ikke gjøres.

Hva så med reaksjonene i Afghanistan. Det første forslaget, den innledende retorikken, dreide seg om et massivt angrep som åpenbart ville drepe mange mennesker og også et angrep på andre land i regionen. Klokelig avsto Bush-administrasjonen fra det. De fikk høre av alle de utenlandske lederne, NATO, alle andre, alle spesialister, og jeg antar også sine egne etterretningsorganisasjoner at det var det dummeste de kunne gjøre. Det ville være jevngodt med å åpne vervekontorer for bin Laden i hele området. Det er akkurat det han ønsker. Og det ville skade deres egne interesser. Så de ga avkall på den muligheten. Og nå ser de på det som det jeg tidligere kalte et slags stille folkemord. Og det er… jeg har alt sagt hva jeg mener om det. Det er ikke mer å si om den saken. Dere kan selv finne ut av det om dere regner på det.

Et fornuftig forslag som er nær ved å bli vurdert, men som har vært fornuftig hele tiden, og som blir luftet etter oppfordring fra afghanere i eksil og påståtte stammeledere internt, gjelder et FN-initiativ, som kunne holdt både russere og amerikanere borte, helt og holdent. Det er disse to landene som praktisk talt har ødelagt landet i løpet av de siste 20 årene. De bør holdes borte. De bør yte kolossale erstatninger. Men det bør være deres eneste rolle. Et FN-initiativ for å samle elementer innenfor Afghanistan som ville forsøke å rekonstruere noe fra det som er ødelagt. Det er tenkelig at det ville virke, med mye støtte og ingen innblanding. Hvis USA insisterer på å stå i spissen, kan vi like godt gi opp. Vi har en historisk rulleblad som sier sitt.

Legg merke til hva denne operasjonen kalles. Husk at først skulle det være et korstog, men de droppet det fordi PR-folk sa at det ikke ville gjøre seg. og så skulle det være 'uendelig rettferdighet', men PR-agentene sa stopp litt, dere høres ut som om dere er guddommelig. Så det gikk heller ikke. Og da ble det endret til varig frihet (enduring freedom). Vi vet hva det betyr. Men ingen har ennå påpekt, heldigvis, at det ligger en tvetydighet der. Verbet to endure betyr også å lide [latter]. Og det er en mengde folk rundt omkring som har lidd under det vi kaller frihet. Nok en gang, vi har heldigvis en velutdannet klasse som oppfører seg pent, så ingen har hittil påpekt denne tvetydigheten. Men om det gjøres, vil det oppstå enda et problem som man må ta seg av. Men dersom vi kan holde oss langt nok borte slik at en maktfaktor som er tilstrekkelig uavhengig, Kanskje FN, kanskje troverdige ikkestatlige organisasjoner, kan gå i spissen for å forsøke å bygge opp igjen noe av det som er ødelagt, med mye assistanse, det skylder vi dem. Da kan det kanskje bli til noe. Ut over dette finnes det andre problemer.

Vi ønsker ganske visst å redusere terrornivået, slett ikke øke det. Det finnes en enkel metode å gjøre det på, og den metoden blir derfor aldri diskutert. Nemlig å stoppe å delta i terror. Det ville automatisk redusere terrornivået kolossalt. Men det kan man ikke diskutere. OK, men vi bør gjøre det mulig å diskutere det. Og der har vi en enkel måte å redusere terrornivået. Utover det bør vi revurdere politikken vår med å organisere og trene terroristhærer, og der er ikke Afghanistan det eneste eksemplet. Det har følger. vi ser disse følgene nå. 11. september er en følge. Revurder denne politikken.

Revurder politikken som skaper et folkelig reservoar av støtte. Akkurat det bankfolk og advokater og så videre sier for eksempel i Saudi Arabia. På gatene er det mye større bitterhet, det kan man forestille seg. Det er mulig. Denne politikken er ikke gravert på steinplater.

Dessuten er det andre muligheter. Det er vanskelig å finne mange lyspunkter i de siste ukene, men et av dem er at det er økt åpenhet. Mange saker er blitt åpnet for diskusjon, selv i elitemiljøene, og helt sikkert blant vanlige folk, og det var ikke tilfelle for noen uker siden. Dette er en dramatisk vending. Når en avis som USA Today kan bringe en svært god artikkel, en seriøs artikkel, om livet på Gaza-stripen - det har vært en endring. De tingene som jeg nevnte fra Wall Street Journal - det er en endring. Og blant vanlige folk tror jeg det er en mye større åpenhet og vilje til å tenke gjennom saker som var feid under teppet. Dette er muligheter, og de bør brukes, i det minste av folk som godtar målet om å prøve å redusere volds- og terrornivået, inkludert potensielle trusler som er ekstremt alvorlige og kunne få selv 11. september til å blekne i ubetydelighet.

[Oversatt av Helge Hasselgreen og Knut Rognes]