Av Dave Edwards

I en artikkel i Guardian i forrige måned rapporterte Julian Borger om en massiv 11% forbruksøkning i det amerikanske forsvaret. Det anslås at i 2007 vil forsvarsbudsjettet være 20 prosent høyere enn gjennomsnittlig nivå under den kalde krigen. Selv om 11 september anføres som rettferdiggjøring, er økningen i virkeligheten avsatt til kald-krigsliknende våpensystemer som er ubrukelige i 'krigen mot terrorisme'.

Paul Krugman i New York Times skriver: "Den militære oppbyggingen ser ut til å handle lite om den faktiske trusselen, om du da ikke tror at al-Qaidas neste trekk blir et frontalangrep med flere tungt armerte divisjoner." (Borger, 'Bushs milliarder vil gjenopplive den kalde krigens hær', the Guardian, 6 februar 2002).

Så hva handler oppbyggingen om? I følge Peter Beaumont og Ed Vulliamy i Observer er det et mysterium:

"Hvorfor har man så bruk for mer og bedre militær styrke? Svaret er at selv militæranalytikere er svarløse." (Beaumont and Vulliamy, 'Væpnet til tennene', the Observer, 10 februar 2002)

Borger klarer å antyde realiteten når han siterer Loren Thompson, en senioranalytiker ved Lexington-instituttet, som sier at budsjettet reflekterer "utholdenheten til et dypt fastgrodd byråkrati i forhold til å beskytte programmer som det setter pris på." Borger bemerker også at de store vinnerne vil bli firma med forsvarskontrakter, som for eksempel United Defence, som har George Bush senior på lønningslisten.

Denne blandingen av svarløshet overfor det opplagte, og kryptisk fekting i retning av sannheten er så vanlig at vi tar den for gitt; vi har til og med et navn for den: 'liberal reportasje'.

Men som alltid er virkeligheten bak den slags 'liberalisme' fryktelig til det ugjenkjennelige. Økningen i forsvarsbudsjettet på 11 prosent handler om et konsernsystem som er uten kontroll men som i høy grad har kontroll over regjeringen. Det handler om en grov overføring av milliarder av skattebetalernes dollar til høyteknologibedriftenes lommer.

Det handler om behovet for regulære øvelses-'kriger' for å rettferdiggjøre forvokste våpenbudsjetter. Det handler om behovet for å bruke makt til å knuse opponenter mot vestlig grådighet i den tredje verden, og å opprettholde frykt og passivitet ('troverdighet') blant de 'urolige mengder'.

Dette handler om at Bush er en oljedirektør som er innsatt for å 'fikse' ting for næringslivet. Det handler om Bushs ødeleggelse av Kyotoprotokollen av hensyn til de samme interessene. Kort sagt handler det om den voldelige underkastelsen av folk og av planeten under profitten.

Den subtile antydning, men for øvrig respektfull taushet fra den 'liberale' journalistikken, har en høy pris. Fordi båndene mellom big business, regjering, militarisering og utbytting, og massakrering av folk i den tredje verden, blir fordunklet, offentligheten vet ikke om dem, og kan derfor ikke drive kampanjer eller stemme mot for å motsette seg dem.

Det ytterste mediesviket mot offentlighetens rett til å vite kom ved fjorårets valg, da den britiske pressen ikke sa noe da de tre store politiske partiene besluttet at utenrikspolitiske saker ikke var egnet for offentlig debatt: Operasjon Ørkenrev og sanksjoner mot Irak (som er beskrevet som folkemorderisk av høytstående FN-diplomater), bombingen av Serbia, intervensjonen i Sierra Leone, passiviteten da Øst-Timor ble avsvidd av våre indonesiske forretningsforbindelser - alt ble ignorert som irrelevant for den demokratiske prosessen.

Andre kostnader vil ganske visst bli enda høyere. For eksempel at 60-80 prosents reduksjon av drivhusgasser er påkrevd nå for å stabilisere klimaet, og at stadig flere klimaforskere advarer mot at en mulig "drivhuseffekt som løper løpsk" inntrer omkring 2050. I et sunt samfunn ville klimaendringer fått de store nyhetsoppslagene både i år og hvert eneste år.

Overskrifter og fjernsynssendinger ville flommet over med detaljerte reportasjer og lidenskapelige oppfordringer til handling. I stedet gjemmes det bort i en og annen nøktern notis langt bak i avisene. Handling mot klimaendringer truer kortsiktig konsernprofitt, og derfor er ikke konsernenes politikere og konsernenes journalister interessert.

Derfor er ikke det sanne omfanget av næringslivets motstand selv mot den trivielle Kyotoprotokollen, som foreslår ynkelige 2,5 prosents reduksjon i drivhusgasser, en nyhetssak. Ta for eksempel dette brevet til Bush fra den mektige Nasjonale sammenslutning av fabrikanter:

Kjære herr President:

På vegne av 14.000 medlemmer i den Nasjonale sammenslutning av fabrikanter (NAM) - og de 18 millioner mennesker som produserer ting i USA - takker vi Dem for Deres motstand mot Kyotoprotokollen fordi den unntar 80 prosent av verden og vil volde alvorlige vansker for de Forente Stater." (Michael E. Baroody, visepresident i NAM, Brev til Presidenten om Kyotoprotokollen, 16 mai 2001, www.nam.org)

Esso/Exxon brukte millioner av dollar de siste fem årene for å sikre at George Bush jr. kom til makten. Gevinsten omfatter Bushs krav om at industrien selv skal finne sine løsninger på klimaendringene, og avvisning av forslag om reguleringer.

Rene Dahan, Exxons visepresident, sa til Financial Times i fjor at Bushs plan "ikke vil være særlig ulik det vi vil foreslå." (sitert fra Nick Cohen i Observer 10. februar 2002: 'Blair ønsker Bushs godværsvenner velkommen'). Cohen melder at Esso/Exxons styreformann Lee Raymond, som Greenpeace kaller 'Den globale oppvarmingens Darth Vader [en ond skikkelse fra Star Wars, o.a.] var Blairs velkomne gjest i Downing Street 22 januar i år.

Vi må ta i betraktning at den globale avhengigheten av fossilt brensel er nesten total, og olje svarer for 95 prosent av alt energiforbruk til transport, med en vekst på 1,5% årlig i industrilandene og 3,6 prosent i utviklingslandene. Karbondioksid-utslippene, den viktigste drivhusgassen, har vokst 9 prosent siden Miljøtoppmøtet i Rio i 1992, og ventes fortsatt å øke 7 prosent mellom 1997 og 2020. De gangene mediene faktisk aksepterer behovet for handling rettes all oppmerksomhet med laserpresisjon mot Kyotoprotokollen. Når selv den møter motstand fra mektige konserngrupperinger, er en debatt om problemets virkelige omfang utenkelig.

Resultatet av næringslivets kontroll over politikk og kultur er at vi lever i en moralsk og intellektuell ghetto. Utenom små biter av sannhet, kritisk tenkning og medfølelse som blir slengt til oss blir vi holdt på sulteforing med 'human interest'-historier - kongelige, redselsfulle mord, eksotiske katastrofer - og uforståelig eller villedende 'politikk': hjemlig sladder og saksreportasjer som i alt vesentlig er statlig propaganda. Konsernmediene trener oss opp til å innskrenke vårt syn på verden til å gjelde våre nærmeste omgivelser:

huset vårt, finansene våre, arbeidsreisen, våre barns helse og utdanning. At alt dette trues av en utslettelse av hele verden fra det samme konsernsystemet er ikke en 'nyhet'.

Men hvordan kan det fungere så effektivt? Skribenten Simon Louvish fortalte historien om en gruppe russere som reiste rundt i USA før Glastnostperioden. Etter å ha lest aviser og sett fjernsyn var de forskrekket over å se at alle hadde de samme meningene om de store sakene.

"I vårt land", sa de, "har vi diktatur for å oppnå et slikt resultat, vi fenglser folk, vi trekker ut neglene ders. Her har dere ikke noe som helst slikt. Hva er da hemmeligheten deres, hvordan gjør dere det?"

Svaret er at konsernmaktens innflytelse i hele samfunnet nå er så overveldende at det spiller liten rolle om en bestemt medieenhet er eid av et storkonsern, som NBC; av en stiftelse, som Guardian; eller er en public service-kringkasting, som BBC - alle har for lengst innordnet seg konsernenes dagsorden; alle forråder folk og planet.

Legg merke til at organisasjonen som har ansvar for tilsyn med pressen i Storbritannia er Presseklagenemnda (PCC). Det vil si folk som Lord Wakeham, som inntil 31 januar var formann i PCC.

Sannelig kunne vi ha tillit til at Lord Wakeham ville hindre konsernpressen i å presentere et vridd, næringslivsvennlig bilde av verden. Wakeham, som var energiminister i den opplyste Thatcher-epoken, er direktør i 16 selskaper, blant dem selvsagt det nå avdøde Enron (som energiminister i 1990 bidro Wakeham til å privatisere britisk elektrisitetsindustri, og ga Enron tillatelse til å bygge Storbritannias største kraftverk), finansieringsselskapet Bristol & West, Rothschilds Bank og krigsskipsverftet Vosper Thorneycroft.

I 1997 og 1998 hadde Wakeham to møter med Enron-direktører der han foreslo hvordan selskapet kunne få gunstig pressedekning. I følge en Enron-direktør var møtet lønnsomt: "Til en viss grad hadde det effekt. Det ble en endring i hva slags artikler som ble skrevet." (Anthony Barnett og Oliver Morgan, 'Wakeham viklet inn i ny krangel om Enron', the Observer, 10 februar 2002)

Richard Ingrams hadde følgende å si om PCC: "Som tidligere konservativ minister med en broget fortid og mer penger enn han har godt av, så [Lord Wakeham] for meg ut som den ideelle person til å lede denne diskrediterte institusjonen. PCC, som for det meste består av avisredaktører, likner på en prikk de disiplinærkomiteer som politiet og legeforeningen har nedsatt for å avsi dom over klager fra publikum. Med den sammensetning den har er det ikke overraskende at den ni av ti ganger dømmer til fordel for avisen og ikke for klageren…

…Men når man så leser noen av kommentarene til Lord Wakehams avgang kunne man komme til å tro at PCC er en komite av uavhengige dommere med høy moral, like ærverdige og hevet over kritikk som kardinal-kollegiet." (Richard Ingrams' Week, the Observer, 3 februar, 2002)

Som det sømmer seg for et forum som står fjernt fra virkeligheten konsentrerer PCC seg om å forsvare kjendisers privatliv når de er på ferie, mens konsernenes dominans over massemediene unngår oppmerksomhet.

Fordi 'uvitenhet er styrke' har systemer for utbyttende makt alltid hatt interesse av å vende vår oppmerksomhet bort fra viktige saker. Derfor fremmes det trivielle foran det vitale på alle områder omkring oss.

Skjebnen til fangene på Camp X-ray på Cuba er et godt eksempel. I januar omtalte Guardian redslene i flyktningleiren Maslakh - der hundre mennesker i følge rapportene dør hver dag - tre ganger. Samme måned omtalte Guardian leiren i Guantanamo-bukten på Cuba 94 ganger. At rettighetene til Taliban- og al-Qaida-fangene kan finnes så mye viktigere enn omfattende lidelse og død for utallige tusen afghanske sivile kan bare forklares ut fra den institusjonaliserte galskapen i mediesystemet vårt.

Heldigvis kan vi fortsatt stole på at individuelle journalister beskytter oss mot konsernmakt. Vertene i BBCs viktigste nyhetssendinger i radio og fjernsyn tjener vanligvis minst 150 000 pund i året. Med en 'magisk sirkel' som høyt profilerte reportere er de i virkeligheten ikke ansatte i BBC, men kontraktører som har gjort seg selv om til selskaper av skattemessige grunner.

Eksempler på dette er blant annet et selskap med formål "kunstnerisk og litterær kreativ virksomhet" som Peter Sisson, vert i Ten O'Clock News, har startet. Headtask Limited er registrert som et 'lite selskap', men hadde 424 000 pund i kassen på slutten av siste skatteår, opp 130 000 pund fra året før.

Anna Ford & Co, som eies av den som presenterer nyheter ved lunsjtid, hadde en inntekt på 128 000 pund i 1998. En annen vert i BBC1, Michael Burk, eier - sammen med sin kone og to sønner - Slipway Productions Limited, et selskap som oppgir sitt formål til å være "radio- og fjernsynsaktiviteter". De nøt godt av en omsetning på 266 000 pund i skatteåret som gikk ut i juni 2000. Observer melder at John Humphrys, vert i 'Today', hadde et selskap, men oppløste det. I mai 2000 meldte Nick Cohen at Humphrys kombinerte Today-programmet med produksjon av videoer for konserner, vertskap for konferanser og taler ved middagsselskap. Cohen skrev:

"The New Statesman ringte til Humphrys representant og utga seg for å være leder for Pelf.com, et nytt, men fiktivt nettselskap. Det ville koste oss 8000 pund for en middagstale, fikk vi vite - omkring 2000 ganger minimumslønnen." (Nick Cohen, Brøyte seg vei til en formue, the New Statesman, 22 mai, 2000)

BBCs 'terrier', Jeremy Paxman som intervjuer for Newsnight, har også et selskap. I artikkelen sin i New Statesman anslo Cohen at Paxman, Kirsty Young (tidligere i ITN) og Trevor McDonald (ITN) har lønner på mellom 750 000 og en million pund. Kirsty Wark, som også er vert i Newsnight, avtalte nylig en pakke verd i overkant av 3,5 millioner pund med BBC for å presentere og produsere programmer de neste tre årene.

Observer advarer mot å tro at disse tallene representerer bare det de tjener i BBC: "Få 'stjerner' var villige til å kommentere… men mange hadde flere inntektskilder, også familieselskaper og lukrativt arbeid utenfor BBC." (Conal Walsh, 'Oss og dem oppe i BBC', the Observer, 6 januar, 2002)

Disse journalistene er alle fine og hederlige (jeg er sikker på at de tror på alt de sier), men det er klargjørende å tenke over at nesten alle vi ser som rapporterer fra vår næringslivsdominerte verden - der de 200 rikeste menneskene har like mye penger som 40% av jordens befolkning, og tre milliarder mennesker lever av mindre enn to dollar for dagen - er rike, og ofte selv selskapsdirektører.

Man vil ha oss til å tro at dette mediesystemet står nøytralt mellom elitesamfunnet og flyktningene som tygger gress i Afghanistans åser. Man vil ha oss til å tro at det står nøytralt mellom konsernkjempene som preker globalisering og "den frynsete koalisjonen av protestanter" som spyr ut "det kommunistiske manifestet omskrevet av Christopher Robin…", som Andrew Marr formulerte det i Observer, før han gikk over til BBC. "Når alt kommer til alt er WTO på englenes side. "De er det som verdens fattige trenger aller mest" konkluderte Marr (Andrew Marr, 'Venn eller fiende?', Observer, 5. desember, 1999)

Og om synspunktet til velstående konsernjournalister på andre siden av Atlanteren er et speilbilde av deres britiske kollegers, så er nok det bare et tilfeldig sammentreff, eller kanskje det viser at reportasjer i dominerende medier virkelig gjenspeiler virkeligheten. Således forsikrer spaltisten Clyde Haberman i New York Times oss at antiglobaliseringsaktivister er "mindre kjent for sine dype tanker enn for sin vilje til å rasere byer…" (19. januar 2002) Tilsvarende omtaler New York Daily News aktivister mot Verdens Økonomiske Forum som "legioner av agitatorer", "galninger", "parasitter" og "tullinger". (13 januar 2002)

Et av de dristigste bedragene til alle tider er tanken om at mediene står nøytralt mellom konsernmakt og statsmakt på den ene siden og de store folkemassene på den andre siden. Vi må avløre dette bedraget. Hvorfor? Fordi vi har et desperat behov for et mediesystem som fremmer sannhet framfor stat/konsern-interesser, ansvarlighet framfor annonsesalg, kritisk tenkning framfor passivt samtykke, og medfølelse med lidelse framfor de voldelige fantasiene til rakettprodusentene.

[David Edwards er forfatter av bøkene 'Burning all Illusions' (South End Press) og 'The Compassionate Revolution' (Green Books), og er medredaktør for Media Lens www.medialens.org - Oversatt av Helge Hasselgreen]