Av Noam Chomsky

11. september vil visselig gå inn i terrorismens historie som en skjellsettende dato. Over hele verden ble den avskyelige handlingen fordømt som en alvorlig forbrytelse mot menneskeheten, med en tilnærmet universell enighet om at alle stater må gjøre noe for at "verden skal bli kvitt illgjerningsmenn", at "terrorismens onde svøpe" – spesielt statlig støttet internasjonal terrorisme – er en pest som spres av moralsk fordervede fiender av selve sivilisasjonen", og en "tilbakevending til barbariet" som ikke kan tolereres. Men bak den sterke støtten til ordene som stammer fra USAs politiske ledelse – henholdsvis George W. Bush, Ronald Reagan, og hans utenriksminister George Shultz – var tolkningene ulike, både med tanke på det avgrensede spørsmålet om den fornuftige reaksjonen mot terroristforbrytelser, og på det mer omfattende problemet å fastslå hva som ligger bak.

Det siste først: en offisiell usamerikansk definisjon angir "terrorisme" som "den overlagte bruk av vold, eller trussel om vold, for å oppnå mål som i sin natur er politiske, religiøse eller ideologiske…. gjennom skremsler, tvang, eller ved å framkalle frykt." Den formuleringen lar mange spørsmål stå ubesvart, blant dem lovligheten av handlinger som tar sikte på å realisere "retten til selvbestemmelse, frihet og uavhengighet, slik det står i FN-pakten, for folk som under tvang er fratatt slike retter..., spesielt folk under koloniale og rasistiske regimer og utenlandsk okkupasjon..." I sin mest kraftfulle fordømmelse av terroristiske forbrytelser støttet FNs generalforsamling slike handlinger, med 153 mot 2 stemmer.

USA og Israel stemte mot, og henviste til ordlyden som jeg siterte over. Den hadde til hensikt å rettferdiggjøre motstand mot det sørafrikanske regimet, en usamerikansk alliert som var ansvarlig for mer enn 1,5 millioner døde og skader på 60 milliarder dollar i nabolandene, bare i årene 1980-88, og da er ikke det de gjorde innenlands tatt med. Og motstanden ble ledet av Nelson Mandelas Afrikanske nasjonale kongress, en av de "mest beryktede terroristgruppene" i følge en Pentagonrapport fra 1988, i motsetning til den pro-sørafrikanske RENAMO, som den samme rapporten beskriver som bare "en innfødt opprørsgruppe", mens det anføres at den kan ha drept 100 000 sivile i Mozambique i løpet av de to foregående årene. Den samme ordlyden ble tolket som rettferdiggjøring av motstand mot Israels militære okkupasjon, den gang i sitt tjuende år, og med fortsatt integrering av de okkuperte områdene og brutal praksis, med avgjørende usamerikansk bistand og diplomatisk støtte til å blokkere en ellers langvarig internasjonal konsensus om en fredelig løsning.

Til tross for en slik grunnleggende uenighet anser jeg den offisielle amerikanske definisjonen som brukbar for formålet her og nå, selv om meningsforskjellene til en viss grad kaster lys over terrorismens natur, slik den kan oppfattes ut fra ulike perspektiver.

La meg så ta opp spørsmålet om fornuftig reaksjon. Noen hevder at terrorismens onde er "absolutt", og fortjener et svar i form av en "gjensidig absolutt gyldig doktrine". Det må bety et voldsomt militært angrep i samsvar med Bush-doktrinen. Den siteres med tydelig aksept i en akademisk antologi om "terrorens tidsalder": "Om du huser terrorister er du en terrorist, om du bistår og oppmuntrer terrorister er du en terrorist – og du vil bli behandlet som terrorist." Denne boka gjenspeiler den taleføre opinionen i Vesten, og betrakter amerikansk-britisk respons som passelig "kalibrert", men omfanget av denne enigheten er tilsynelatende begrenset, bedømt ut fra den pålitelige informasjonen som er tilgjengelig., og som jeg skal komme tilbake til. dette viser vel delvis til den teksten som er strøket, hh

Mer allment vil det være vanskelig å finne noen som godtar doktrinen om at massiv bombing er et passende svar på terroristforbrytelser – enten det gjelder 11. september eller de som verre er, og eksempler på dette er dessverre ikke vanskelig å finne. Det følger dersom vi anvender prinsippet om universalitet: om en handling er rett (eller gal) for andre, er den rett (eller gal) for oss. De som ikke hever seg opp til det moralske minimumsnivå at de anvender overfor seg selv de samme standarder som de anvender overfor andre – egentlig strengere standarder – kan åpenbart ikke tas alvorlig når de snakker om passende reaksjoner; eller om rett og galt, godt og ondt.

For å illustrere hva som står på spill kan vi se på en sak som langt fra er mest ekstrem, men som ikke er omstridt, i det minste blant dem som har en viss respekt for internasjonal lov og traktatforpliktelser. Ingen ville ha støttet nicaraguansk bombing i Washington da USA avviste ordren fra Den internasjonale domstolen om å avslutte sin "ulovlige bruk av makt" og å betale en klekkelig erstatning, men i stedet valgte å trappe opp de internasjonale terroristforbrytelsene, og, offisielt uttrykt, utvidet dem til å omfatte angrep på forsvarsløse sivile mål, og i tillegg nedla veto mot en resolusjon i Sikkerhetsrådet som oppfordret alle stater til å respektere internasjonal lov, og stemte alene (sammen med et par klientstater) mot tilsvarende resolusjoner i Hovedforsamlingen. USA avviste Den internasjonale domstolen med begrunnelsen at andre nasjoner ikke er enige med oss, så vi må "holde åpen for oss retten til å avgjøre om Domstolen har jurisdiksjon over oss i hvert enkelt tilfelle", og hva som "i alt vesentlig ligger under USAs hjemlige jurisdiksjon" – i dette tilfelle terroristangrep mot Nicaragua.

I mellomtiden fortsatte Washington å underminere regionale bestrebelser på å komme fram til en politisk avtale, i samsvar med en doktrine som regjeringens moderate person, George Shultz formulerte: USA må "skjære [den nicaraguanske kreftbyllen] bort" med makt. Shultz avviste med forakt dem som tilrår "utopiske, legalistiske virkemidler som uavhengig mekling, FN og Den internasjonale domstolen samtidig som de ser bort fra maktelementet i likningen". "Forhandlinger er en evfemisme for kapitulasjon om ikke maktens skygge kastes over forhandlingsbordet", erklærte han. Washington fortsatte å holde seg til Shultz-doktrinen da de sentralamerikanske presidentene ble enige om en fredsplan i 1987 under sterke usamerikanske protester: Esquipulas-avtalene, som forutsatte at alle land i regionen tok skritt i retning av demokrati og menneskeretter under internasjonal overvåking, og som understreket at det "ufravikelige elementet" var opphør av USAs angrep på Nicaragua. Washington svarte med å trappe angrepet kraftig opp. De tredoblet CIAs forsyningsflyginger til terroriststyrkene. Etter å ha fritatt seg selv fra avtalene, og på den måten underminert dem, var neste skritt å gjøre det samme for klientstatene sine. De brukte maktens tyngde, ikke dens skygge, til å uskadeliggjøre den internasjonale sannhetskommisjonen, fordi dens konklusjoner var uakseptable; og de krevde – med hell – at avtalene skulle revideres for å la USAs klientstater fritt få fortsette sine terroristovergrep. Disse overgrepene overgikk endog den ødeleggende amerikanske krigen mot Nicaragua som førte til titusener døde og la landet øde, kanskje hinsides gjenreisning. Med Shultz-doktrinen som fortsatt rettesnor tvang USA regjeringen i Nicaragua, under kraftige trusler, til å frafalle kravet om erstatning, slik kjennelsen fra den internasjonale domstolen tilsa.

Det er vanskelig å finne et klarere eksempel på internasjonal terrorisme slik den defineres offisielt, eller i vitenskapelig litteratur: operasjoner med målsetting å "demonstrere gjennom tilsynelatende vilkårlig vold at det eksisterende regimet ikke nominelt kan beskytte folket de styrer over", og således forvolder ikke bare "frykt, men tilbaketrekning fra de institusjoner som utgjør samfunnets etablerte orden." Statlig terror andre steder i Sentral-Amerika må også regnes som internasjonal terrorisme, i lys av USAs avgjørende rolle, og av målene, som enkelte ganger uttrykkes åpent; for eksempel av hærens "School of the Americas", som trener latinamerikanske militære offiserer, og som stolt forteller at "Frigjøringsteologi… ble slått tilbake med den usamerikanske hærens bistand."

Konklusjonen virker åpenbar: bare de som støtter bombing av Washington som reaksjon på disse internasjonale terroristforbrytelsene – det vil si ingen – kan godta den "gjensidig absolutte doktrine" for reaksjon mot terroristovergrep, eller kan se på massiv bombing som et passende og korrekt "kalibrert" svar på dem.

[Oversatt av Helge Hasselgreen og Knut Rognes. Trykt i Klassekampen 11. september 2002]