Menneskerettsuken 2002

 

Av Noam Chomsky

 

Menneskerettsuken får ikke mye oppmerksomhet i USA, med enkelte viktige unntak. Men andre steder får den betydelig oppmerksomhet. For meg personlig var Menneskerettsuken 2002 minneverdig og rørende. Uken åpnet om kvelden på menneskerettsdagen, 10. desember, i St.Pauls-katedralen i London, der tusener samlet seg for å feire – selv om det kanskje ikke er det rette ordet – tiårsjubileet for det Kurdiske Menneskerettsprosjektet, KHRP, som har utført fremragende arbeid innen noen av de mest alvorlige menneskerettssakene: særlig, men ikke bare, den tyrkiske statens USA-støttede terroristkampanjer, som framstår som en av de grusomste forbrytelser på det urovekkende 1990-tallet, med titusener døde og millioner drevet bort fra den ødelagte landsbygda, med alle tenkelige former for barbarisk tortur. I slutten av uken var jeg i Diyarbakir i det sørøstlige Tyrkia, den halvoffisielle hovedstaden i den kurdiske regionen, overfylt av flyktninger som lever under de usleste betingelser, hindret fra å vende tilbake til det som er igjen av landsbyene deres, selv om ny lovgivning nå i teorien tillater det.

Jeg var invitert til Diyarbakir av Menneskerettsforbundet, som driver et tappert og imponerende arbeid under stadig truende forhold. Dagene før var jeg i Istanbul som gjest hos forleggerforeningen, som avholdt årsmøtet sitt og dessuten en internasjonal bokmesse viet til fred og frihet; og fagforeningen for offentlig sektor KESK (som ikke får lov til å arbeide som en fagforening på grunn av strenge lover og statlig iverksetting av disse) holdt et internasjonalt symposium over samme tema. Da jeg var i Istanbul fikk jeg anledning til å besøke den forferdelige slummen der et ukjent antall kurdiske flyktninger prøver å komme seg igjennom de fuktige og kalde vintermånedene i falleferdige kondemnerte bygninger: store familier er stuet sammen på ett rom med små barn praktisk talt fanget og ute av stand til å våge seg ut i de farlige smugene utenfor. Større barn arbeider i illegale fabrikker for å holde liv i familien. Også de hindres i å vende tilbake til hjemmene de ble fordrevet fra. til tross for de nye lovene som opphever unntakstilstanden i det sørøstlige Tyrkia – i det minste formelt.

Grunnleggeren, og direktøren, for KHRP er også hindret i å vende tilbake hit til USA. Og bare for å avrunde: nå nekter USA innreise for menneskerettsaktivister som registrerer og protesterer mot disse forbrytelsene. For et par uker siden ankom en ledende person i den tyrkiske menneskerettsbevegelsen, dr. Haluk Gerger, sammen med sin kone til en flyplass i New York. Immigrasjonsmyndighetene kansellerte visumet hans som gjaldt for ti år, og sendte dem begge straks ut igjen etter å ha tatt bilder og fingeravtrykk. Dr. Gerger er prisbelønt av Human Rights Watch og American Association for the Advancement of Science for sine fremragende bidrag til menneskerettene. Straffen han har fått av de tyrkiske myndighetene er blitt framholdt av vårt Utenriksdepartement som et eksempel på Tyrkias manglende evne til å beskytte elementære retter. I protest mot denne behandlingen skriver en talsperson for Ytringsfrihetsinitiativet i Istanbul, i et åpent brev til den amerikanske ambassadøren, at dr. Gerger er ”blant stifterne av menneskerettsforbundet i Tyrkia” og en ”brennende forsvarer av kurdiske retter”, som ”har skrevet rikholdig om saken og har kritisert regjeringens politikk”, og sammenliknet ”den tyrkiske regjeringens behandling av kurderne med Serbias etniske rensing av muslimer i Bosnia”, og har blitt utsatt for fengsling og store bøter, og  også mistet sin akademiske stilling på grunn av sitt forfatterskap om menneskerettsspørsmål.

Colin Powells Utenriksdepartement har nå erklært ham uønsket i USA, med en holdning de henter fra ekstremistmiljøer i det tyrkiske militæret og ultranasjonalistiske partier.

Den tyrkiske staten, der den militære knyttneven sjelden er langt borte, er fortsatt rå og undertrykkende, til tross for enkelte oppmuntrende endringer de siste månedene. Men selv en overflatisk kontakt avslører at tyrkisk kultur og  samfunn er fri og levende på måter som burde være en modell for Vesten. Spesielt slående er motstandsviljen som man straks merker, fra hulene utenfor bymurene i Diyarbakir, der flyktninger snakker levende om sin lengsel etter å vende tilbake til sine hjem i byene, sentre for intellektuelt liv.

Det tyrkiske folkets kamp for frihet og menneskeretter er i sannhet inspirerende, ikke bare på grunn av dybden i engasjementet, men også fordi den framstår så naturlig og uaffektert, som en naturlig del av livet, til tross for at alvorlige trusler aldri er langt borte. Det gjelder tapre forfattere med internasjonalt ry, som Yashar Kemal; akademikere som har opplevd, og utholdt alvorlig straff for sitt engasjement i å fortelle sannheten, som Ismail Besikci, som har tilbragt store deler av sitt liv i fengsel for sine artikler om statsterror i Tyrkia; parlamentarikere som Leyla Zana, som fortsatt vansmekter i fengsel, der hun soner en dom på 15 år for å ha sagt på sitt eget språk at hun håpet at ”kurdiske og tyrkiske mennesker kan leve fredelig sammen innenfor en demokratisk ramme”; og mange andre tilsvarende, fra alle samfunnslag. I USA er de selvsagt ukjent, på samme måte som de latinamerikanske intellektuelle som er henrettet av usamerikanernes stedfortrederstyrker, for ikke å snakke om de hundretusener av vanlige ofre – ”uverdige ofre”, som Edward Herman uttrykker det, fordi de lider under feil overmakt: vår.

Dr. Besikci avslo en pris på 10 000 dollar fra et usamerikansk fond for ytringsfrihet i protest mot Washingtons avgjørende bidrag til terroren i Tyrkia, først og fremst i Clintonperioden, da USA skaffet 80 prosent av Tyrkias våpen og Tyrkia ble den ledende mottaker av usamerikanske våpen (utenom Egypt og Israel), etter hvert som de kriminelle voldshandlingene ble trappet opp. I 1997 alene oversteg den amerikanske våpenstrømmen til Tyrkia den samlede totalen for hele kaldkrigsperioden fram til starten på den statlige terrorkampanjen, eller som det heter i Utenriksdepartementets rapporter om terror: den ”vellykte motterror”-kampanjen som Tyrkia skal roses og belønnes for. Den praksisen er i samsvar med standard doktrine, som på ingen måte gjelder bare USA, at ”terror” er det DE gjør mot OSS, og ”motterror” er det VI gjør mot DEM, vanligvis mye verre, og bare enkelte ganger som gjengjeldelse; ikke at det ville gjøre det akseptabelt.

Privilegerte mennesker i Vesten bør føle ydmykhet og skam når de ser motet og integriteten hos dem som lever under djevelske lover og brutal undertrykking og terror, for en ikke ubetydelig del takket være vestlig støtte, og som ikke bare fordømmer overgrepene, og forsvarer ofrene, men som regelmessig utøver sivil ulydighet i protest, med stor risiko for seg selv. De burde også føle skam over at KHPR har sete i London, ikke i New York der den hører hjemme, når man tar i betraktning hvor ansvaret for forbrytelsene ligger. Britenes rulleblad er ikke vakkert, men hovedansvaret finner vi her i USA. Faktisk finnes det et viktig kurdisk senter i New York, med mange aktiviteter, og viktige og svært informative publikasjoner (Center for Research of the Kurdish Library, Brooklyn, ledet av Vera Saaedpour). Jubileumsdagene deres kan imidlertid ikke samle tusener av mennesker i New York. Det er kjent bare blant dem som er opptatt av menneskerettsspørsmål – seriøst opptatt, vel å merke, slik det går fram av deres holdning til eget lands forbrytelser. Det er ofte langt mer tilfredsstillende å vri sine hender over andres forbrytelser, som vi lite kan gjøre med, eller kanskje å beskue den underlige bristen i vår karakter som hindrer oss i å reagere mot andres forbrytelser på passende vis (sjelden utpenslet i detalj, utover kraftige og ofte tankeløse erklæringer). I skarp kontrast skal vi trekke et glemselens slør over de forbrytelsene som vi lett kan bringe til opphør ved ganske enkelt å trekke tilbake vår aktive deltakelse .

Det alle, fra London til Diyarbakir og enda lengre, har i tankene, er Bush-administrasjonens  hektiske aktivitet for å finne et påskudd for det de tror vil bli en billig og politisk nyttig krig i Irak, med Blair trofast på slep. I Tyrkia er den folkelige motstanden mot den kommende krigen overveldende. Det samme gjelder stort sett i resten av regionen, og i størstedelen av Europa og resten av verden også. Meningsmålinger fra USA ser annerledes ut, men det er villedende. Man kan ikke unngå å legge merke til at selv om Saddam Hussein demoniseres overalt, er det bare i USA at folk er virkelig redd for at hvis vi ikke stopper ham i dag, vil han drepe oss i morgen.

Å skape slik frykt ligger i blodet til de resirkulerte reaganittene som nå står til rors i Washington. Gjennom hele 1980-tallet var de i stand til å presse gjennom sine reaksjonære handlingsplaner, til stor skade for befolkningen, gjennom å opprettholde en konstant tilstand av frykt. For tjue år siden vandret libyske leiemordere rundt i gatene i Washington for å myrde vår leder. Så skulle russerne bombe oss fra basen sin i Grenada (om de kunne finne den på kartet). I mellomtiden var den imponerende sandinisthæren i beredskap bare to dagsmarsjer fra Harlingen i Texas, en ”dolk som pekte mot hjertet av Texas”. Om og om igjen gjennom hele tiåret. For å finne et meningsfullt mål på den hjemlige støtten til den kommende krigen er det nødvendig å skille ut frykt-faktoren, som bare finnes i USA. Resultatene da ville trolig vise liten forskjell fra resten av verden.

Det er ingen sammenliknbare historiske eksempler på en slik motstand mot en krig, og protester mot den før den blir satt i gang (satt i gang i sin fulle bredde, for å være mer presis).

I de kurdiske områdene øker den allmenne krigsmotstanden på grunn av bekymring for konsekvensene for kurderne. Nabolandene vil trolig intensivere undertrykkingen i sitt eget område i en krigssituasjon. Tilsvarende bekymring finnes hos kurdere andre steder, også hos de 4 millioner som for øyeblikket har hatt uvanlig framgang i de nordlige enklavene i Irak som følge av en skjør allianse mellom Masoud Barzani og Jalal Talabani. Også når man ser bort fra deres sårbarhet i forhold til morderiske irakiske angrep i tilfelle krig, og den sannsynlige tyrkiske reaksjonen om det foretas de minste skritt i retning av en meningsfull autonomi, meldes det at mer enn halvparten  av dem er avhengige av FNs ’Olje for mat’-program for å overleve, et program som sannsynligvis blir alvorlig hindret i tilfelle krig. ”Fritt Kurdistan er som en enorm flyktningleir”, uttalte en kurderleder. Det er avhengig av FN-styrte matforsyninger og av Bagdad for brensel og kraft. FNs høykommisær for flyktninger legger planer i påvente av at hundretusener kanskje flykter til nabolandene, der de neppe vil bli ønsket velkommen, og der utsiktene for den innfødte kurdiske befolkningen er usle nok selv uten det som kanskje vil komme – eller kanskje de flykter til de leirene i Nord-Irak som den tyrkiske hæren anlegger i følge tyrkiske kilder, en utvikling som varsler om katastrofe.

Jeg tok et forbehold da jeg snakket om mangel på oppmerksomhet rundt menneskerettsuken her, nemlig når krenkelse av menneskerettene kan utnyttes mot en offisiell fiende, en praksis som Amnesty International sterkt har fordømt, også nylig. I løpet av 1980-tallet ble Menneskerettsdagen en anledning til følelsesladde fordømmelser av Sovjetunionen, teknisk på sin plass, men uttrykk for en ekstrem kynisme som er uhyre vanskelig å avsløre. Menneskerettsdagen 2002 ble brukt av den britiske utenriksministeren Jack Straw til å sende ut en dokumentasjon av Saddam Husseins forbrytelser. Det ble framskyndet et par dager som ledd i den britisk-amerikanske anstrengelsen for å framkalle en fiendtlig irakisk gest før den avgjørende fristen, 8. desember,  som Irak hadde fått til å legge fram dokumentene om sine masseødeleggelsesvåpen. Dokumentasjonen var autentisk, hentet for det meste fra rapporter fra menneskerettsorganisasjoner, om Saddams avskyelige overgrep utover 1980-tallet. Som vanlig ble det ikke nevnt at disse sjokkerende forbrytelsene den gang ikke bekymret USA eller Storbritannia, som fortsatte å skaffe hjelp til sin venn Saddam, inkludert midler til å utvikle masseødeleggelsesvåpen i en periode da han var kolossalt mye farligere enn han er i dag.

I USA sitter de ansvarlige for dette igjen ved makten, og instruksene går ut på av vi skal se bort fra deres kriminelle rulleblad som de ikke viser den minste anger for. Den nåværende britiske regjeringen var den  gang i opposisjon, men som journalisten Mark Thomas avslørte, mangler det noen navn blant de parlamentariske protestene mot Saddams forbrytelser fra 1988 og utover: Blair, Straw, Cook, Hoon,.., altså lederne for regjeringspartiet. Thomas offenliggjorde et brev som viste at Straws oppdagelse av Saddam Husseins onde natur er svært fersk. I januar 2001 var det hans ansvar som innenriksminister å avgjøre spørsmål om politisk asyl. Han forkastet en anke fra en iraker som var blitt fengslet og torturert i Irak, fordi den ”omfattende informasjon om Irak” som sto til Straws disposisjon, gjorde det klart at den irakiske tyrannens rettssaler ikke ville ”dømme og straffe en person” uberettiget, og ”om det er noen uavgjorte anklager mot deg, og du blir siktet når du kommer tilbake, kan du vente en rettferdig rettssak i et uavhengig  og balansert sammensatt rettssystem”.

Men noe er endret siden januar 2001, og forbrytelsene som ikke betydde noe den gang, sjokkerer nå våre følelser og gjør en krig påkrevd. Og det ventes av oss at vi registrerer dette skuespillet med bifall, om ikke ærefrykt.

Jeg nevnte også at i 1997 var våpenstrømmen fra USA til Tyrkia større enn i alle årene med kald krig til sammen, samtidig med at statsterrorismen steg til et nivå hinsides det som ble tilskrevet Milosevic i Kosovo før NATO-bombingen; en bombing vi ble forsikret om ble foretatt fordi vi er så edle at vi ikke kan tolerere forbrytelser så nær grensen til NATO – bare innenfor NATO, der vi ikke bare må tolerere dem men endog framskynde dem. 1997 var et viktig år for menneskerettsorganisasjonene også på andre måter. Det var året da verdens ledende avis forkynte for sine lesere at usamerikansk utenrikspolitikk var gått inn i en ”edel fase”, med en ”hellig glød”. Det var også året da USAs militærhjelp til Colombia føk til himmels, med en økning fra 50 millioner til 290 millioner i 1999, så dobling til 2001, og veksten fortsetter. I 1999 avga Tyrkia plassen som ledende mottaker av våpen fra USA til Colombia. Grunnen er ikke vanskelig å se: tyrkisk statsterrorisme var blitt en suksess, Colombias var det ikke. I løpet av 1990-tallet hadde Colombia det verste rullebladet i forhold til menneskerettene på hele den vestlige halvkulen, og var overlegent største mottaker av amerikanske våpen og militær trening. Denne sammenhengen, som er vel etablert, ville være til en smule bekymring om den hadde vært kjent for andre enn forskere og dissentere.

Tyrkia og Colombia har andre fellestrekk: Begge land har flere millioner mennesker som er fordrevet med vold; nå er det 2,7 millioner i Colombia og antallet øker med 1000 daglig i følge de siste rapportene fra den ledende menneskerettsorganisasjonen. Dette er antallet internt fordrevne, og tar ikke med de som har flyktet ut av landet. Og liksom Tyrkia gir Colombia oss en modell for tapper motstand. Den modellen bør ses på med skam og ydmykhet av privilegerte folk fra Vest – spesielt de som strever med å skjule de fortsatte overgrepene og terroren som vi bærer ansvaret for, som strever med å slette fortidas skammelige rulleblad, og som strever med å reise stengsler mot trusselen om avsløring av forbrytelser som USAs befolkning ikke ville tolerere, om barrierene skulle briste.

_____________________________
Noam Chomsky ”The Human Rights Weeks 2002” ZNet 28 December 2002

Oversatt av Helge Hasselgreen