Menneskerettsuken 2002
Av Noam Chomsky
Menneskerettsuken får ikke
mye oppmerksomhet i USA, med enkelte viktige unntak. Men andre steder får den
betydelig oppmerksomhet. For meg personlig var Menneskerettsuken 2002
minneverdig og rørende. Uken åpnet om kvelden på menneskerettsdagen, 10.
desember, i St.Pauls-katedralen i London, der tusener
samlet seg for å feire – selv om det kanskje ikke er det rette ordet –
tiårsjubileet for det Kurdiske Menneskerettsprosjektet, KHRP, som har utført
fremragende arbeid innen noen av de mest alvorlige menneskerettssakene: særlig,
men ikke bare, den tyrkiske statens USA-støttede terroristkampanjer, som
framstår som en av de grusomste forbrytelser på det urovekkende 1990-tallet,
med titusener døde og millioner drevet bort fra den ødelagte landsbygda, med
alle tenkelige former for barbarisk tortur. I slutten av uken var jeg i
Diyarbakir i det sørøstlige Tyrkia, den halvoffisielle hovedstaden i den
kurdiske regionen, overfylt av flyktninger som lever under de usleste
betingelser, hindret fra å vende tilbake til det som er igjen av landsbyene
deres, selv om ny lovgivning nå i teorien tillater det.
Jeg var invitert til Diyarbakir av Menneskerettsforbundet, som driver et
tappert og imponerende arbeid under stadig truende forhold. Dagene før var jeg
i Istanbul som gjest hos forleggerforeningen, som avholdt årsmøtet sitt og dessuten en internasjonal bokmesse viet til fred og frihet;
og fagforeningen for offentlig sektor KESK (som ikke får lov til å arbeide som
en fagforening på grunn av strenge lover og statlig iverksetting av disse)
holdt et internasjonalt symposium over samme tema. Da jeg var i Istanbul fikk
jeg anledning til å besøke den forferdelige slummen der et ukjent antall
kurdiske flyktninger prøver å komme seg igjennom de fuktige og kalde
vintermånedene i falleferdige kondemnerte bygninger: store familier er stuet
sammen på ett rom med små barn praktisk talt fanget og ute av stand til å våge
seg ut i de farlige smugene utenfor. Større barn arbeider i illegale fabrikker
for å holde liv i familien. Også de hindres i å vende tilbake til hjemmene de
ble fordrevet fra. til tross for de nye lovene som opphever unntakstilstanden i
det sørøstlige Tyrkia – i det minste formelt.
Grunnleggeren, og direktøren, for KHRP er også hindret i å vende tilbake hit
til USA. Og bare for å avrunde: nå nekter USA innreise for
menneskerettsaktivister som registrerer og protesterer mot disse forbrytelsene.
For et par uker siden ankom en ledende person i den tyrkiske
menneskerettsbevegelsen, dr. Haluk Gerger, sammen med sin kone til en flyplass
i New York. Immigrasjonsmyndighetene kansellerte visumet hans som gjaldt for ti
år, og sendte dem begge straks ut igjen etter å ha tatt bilder og
fingeravtrykk. Dr. Gerger er prisbelønt av Human Rights Watch og American
Association for the Advancement of Science for sine fremragende bidrag til
menneskerettene. Straffen han har fått av de tyrkiske myndighetene er blitt
framholdt av vårt Utenriksdepartement som et eksempel på Tyrkias manglende evne
til å beskytte elementære retter. I protest mot denne behandlingen skriver en
talsperson for Ytringsfrihetsinitiativet i Istanbul, i et åpent brev til den
amerikanske ambassadøren, at dr. Gerger er ”blant stifterne av
menneskerettsforbundet i Tyrkia” og en ”brennende forsvarer av kurdiske
retter”, som ”har skrevet rikholdig om saken og har kritisert regjeringens
politikk”, og sammenliknet ”den tyrkiske regjeringens behandling av kurderne
med Serbias etniske rensing av muslimer i Bosnia”, og har blitt utsatt for
fengsling og store bøter, og også mistet sin
akademiske stilling på grunn av sitt forfatterskap om menneskerettsspørsmål.
Colin Powells Utenriksdepartement har nå erklært ham uønsket i USA, med en
holdning de henter fra ekstremistmiljøer i det tyrkiske militæret og
ultranasjonalistiske partier.
Den tyrkiske staten, der den militære knyttneven sjelden er langt borte, er
fortsatt rå og undertrykkende, til tross for enkelte oppmuntrende endringer de
siste månedene. Men selv en overflatisk kontakt avslører at tyrkisk kultur og samfunn er fri og levende på måter som burde være
en modell for Vesten. Spesielt slående er motstandsviljen som man straks
merker, fra hulene utenfor bymurene i Diyarbakir, der flyktninger snakker
levende om sin lengsel etter å vende tilbake til sine hjem i byene, sentre for
intellektuelt liv.
Det tyrkiske folkets kamp for frihet og menneskeretter er i sannhet
inspirerende, ikke bare på grunn av dybden i engasjementet, men også fordi den
framstår så naturlig og uaffektert, som en naturlig del av livet, til tross for
at alvorlige trusler aldri er langt borte. Det gjelder tapre forfattere med
internasjonalt ry, som Yashar Kemal; akademikere som har opplevd, og utholdt
alvorlig straff for sitt engasjement i å fortelle sannheten, som Ismail
Besikci, som har tilbragt store deler av sitt liv i fengsel for sine artikler
om statsterror i Tyrkia; parlamentarikere som Leyla Zana, som fortsatt
vansmekter i fengsel, der hun soner en dom på 15 år for å ha sagt på sitt eget
språk at hun håpet at ”kurdiske og tyrkiske mennesker kan leve fredelig sammen
innenfor en demokratisk ramme”; og mange andre tilsvarende, fra alle
samfunnslag. I USA er de selvsagt ukjent, på samme måte som de latinamerikanske
intellektuelle som er henrettet av usamerikanernes stedfortrederstyrker, for
ikke å snakke om de hundretusener av vanlige ofre – ”uverdige ofre”, som Edward
Herman uttrykker det, fordi de lider under feil overmakt: vår.
Dr. Besikci avslo en pris på 10 000 dollar fra et usamerikansk fond for
ytringsfrihet i protest mot Washingtons avgjørende bidrag til terroren i
Tyrkia, først og fremst i Clintonperioden, da USA skaffet 80 prosent av Tyrkias
våpen og Tyrkia ble den ledende mottaker av usamerikanske våpen (utenom Egypt
og Israel), etter hvert som de kriminelle voldshandlingene ble trappet opp. I
1997 alene oversteg den amerikanske våpenstrømmen til Tyrkia den samlede
totalen for hele kaldkrigsperioden fram til starten på den statlige
terrorkampanjen, eller som det heter i Utenriksdepartementets rapporter om
terror: den ”vellykte motterror”-kampanjen som Tyrkia skal roses og belønnes
for. Den praksisen er i samsvar med standard doktrine, som på ingen måte
gjelder bare USA, at ”terror” er det DE gjør mot OSS, og ”motterror” er det VI
gjør mot DEM, vanligvis mye verre, og bare enkelte ganger som gjengjeldelse;
ikke at det ville gjøre det akseptabelt.
Privilegerte mennesker i Vesten bør føle ydmykhet og skam når de ser motet og
integriteten hos dem som lever under djevelske lover og brutal undertrykking og
terror, for en ikke ubetydelig del takket være vestlig støtte, og som ikke bare
fordømmer overgrepene, og forsvarer ofrene, men som regelmessig utøver sivil
ulydighet i protest, med stor risiko for seg selv. De burde også føle skam over
at KHPR har sete i London, ikke i New York der den hører hjemme, når man tar i
betraktning hvor ansvaret for forbrytelsene ligger. Britenes rulleblad er ikke
vakkert, men hovedansvaret finner vi her i USA. Faktisk finnes det et viktig
kurdisk senter i New York, med mange aktiviteter, og viktige og svært
informative publikasjoner (Center for Research of the Kurdish Library,
Brooklyn, ledet av Vera Saaedpour). Jubileumsdagene deres kan imidlertid ikke
samle tusener av mennesker i New York. Det er kjent bare blant dem som er
opptatt av menneskerettsspørsmål – seriøst opptatt, vel å merke, slik det går
fram av deres holdning til eget lands forbrytelser. Det er ofte langt mer
tilfredsstillende å vri sine hender over andres forbrytelser, som vi lite kan
gjøre med, eller kanskje å beskue den underlige bristen i vår karakter som
hindrer oss i å reagere mot andres forbrytelser på passende vis (sjelden
utpenslet i detalj, utover kraftige og ofte tankeløse erklæringer). I skarp
kontrast skal vi trekke et glemselens slør over de forbrytelsene som vi lett
kan bringe til opphør ved ganske enkelt å trekke tilbake vår aktive deltakelse .
Det alle, fra London til Diyarbakir og enda lengre, har i tankene, er Bush-administrasjonens hektiske aktivitet for å finne et
påskudd for det de tror vil bli en billig og politisk nyttig krig i Irak, med
Blair trofast på slep. I Tyrkia er den folkelige motstanden mot den kommende
krigen overveldende. Det samme gjelder stort sett i resten av regionen, og i
størstedelen av Europa og resten av verden også. Meningsmålinger fra USA ser
annerledes ut, men det er villedende. Man kan ikke unngå å legge merke til at
selv om Saddam Hussein demoniseres overalt, er det bare i USA at folk er
virkelig redd for at hvis vi ikke stopper ham i dag, vil han drepe oss i
morgen.
Å skape slik frykt ligger i blodet til de resirkulerte reaganittene som nå står
til rors i Washington. Gjennom hele 1980-tallet var de i stand til å presse
gjennom sine reaksjonære handlingsplaner, til stor skade for befolkningen,
gjennom å opprettholde en konstant tilstand av frykt. For tjue år siden vandret
libyske leiemordere rundt i gatene i Washington for å myrde vår leder. Så
skulle russerne bombe oss fra basen sin i Grenada (om de kunne finne den på
kartet). I mellomtiden var den imponerende sandinisthæren i beredskap bare to
dagsmarsjer fra Harlingen i Texas, en ”dolk som pekte mot hjertet av Texas”. Om
og om igjen gjennom hele tiåret. For å finne et meningsfullt mål på den
hjemlige støtten til den kommende krigen er det nødvendig å skille ut
frykt-faktoren, som bare finnes i USA. Resultatene da ville trolig vise liten forskjell
fra resten av verden.
Det er ingen sammenliknbare historiske eksempler på en slik motstand mot en
krig, og protester mot den før den blir satt i gang (satt i gang i sin fulle
bredde, for å være mer presis).
I de kurdiske områdene øker den allmenne krigsmotstanden på grunn av bekymring
for konsekvensene for kurderne. Nabolandene vil trolig intensivere
undertrykkingen i sitt eget område i en krigssituasjon. Tilsvarende bekymring
finnes hos kurdere andre steder, også hos de 4 millioner som for øyeblikket har
hatt uvanlig framgang i de nordlige enklavene i Irak som følge av en skjør
allianse mellom Masoud Barzani og Jalal Talabani. Også når man ser bort fra
deres sårbarhet i forhold til morderiske irakiske angrep i tilfelle krig, og
den sannsynlige tyrkiske reaksjonen om det foretas de minste skritt i retning
av en meningsfull autonomi, meldes det at mer enn halvparten
av dem er avhengige av FNs ’Olje for mat’-program for å overleve, et
program som sannsynligvis blir alvorlig hindret i tilfelle krig. ”Fritt
Kurdistan er som en enorm flyktningleir”, uttalte en kurderleder. Det er
avhengig av FN-styrte matforsyninger og av Bagdad for brensel og kraft. FNs
høykommisær for flyktninger legger planer i påvente av at hundretusener kanskje
flykter til nabolandene, der de neppe vil bli ønsket velkommen, og der
utsiktene for den innfødte kurdiske befolkningen er usle nok selv uten det som
kanskje vil komme – eller kanskje de flykter til de leirene i Nord-Irak som den
tyrkiske hæren anlegger i følge tyrkiske kilder, en utvikling som varsler om
katastrofe.
Jeg tok et forbehold da jeg snakket om mangel på oppmerksomhet rundt
menneskerettsuken her, nemlig når krenkelse av menneskerettene kan utnyttes mot
en offisiell fiende, en praksis som Amnesty International sterkt har fordømt,
også nylig. I løpet av 1980-tallet ble Menneskerettsdagen en anledning til
følelsesladde fordømmelser av Sovjetunionen, teknisk på sin plass, men uttrykk
for en ekstrem kynisme som er uhyre vanskelig å avsløre. Menneskerettsdagen
2002 ble brukt av den britiske utenriksministeren Jack Straw til å sende ut en
dokumentasjon av Saddam Husseins forbrytelser. Det ble framskyndet et par dager
som ledd i den britisk-amerikanske anstrengelsen for å framkalle en fiendtlig
irakisk gest før den avgjørende fristen, 8. desember,
som Irak hadde fått til å legge fram dokumentene om sine
masseødeleggelsesvåpen. Dokumentasjonen var autentisk, hentet for det meste fra
rapporter fra menneskerettsorganisasjoner, om Saddams avskyelige overgrep
utover 1980-tallet. Som vanlig ble det ikke nevnt at disse sjokkerende
forbrytelsene den gang ikke bekymret USA eller Storbritannia, som fortsatte å
skaffe hjelp til sin venn Saddam, inkludert midler til å utvikle
masseødeleggelsesvåpen i en periode da han var kolossalt mye farligere enn han
er i dag.
I USA sitter de ansvarlige for dette igjen ved makten, og instruksene går ut på
av vi skal se bort fra deres kriminelle rulleblad som
de ikke viser den minste anger for. Den nåværende britiske regjeringen var den gang i opposisjon, men som journalisten Mark
Thomas avslørte, mangler det noen navn blant de parlamentariske protestene mot
Saddams forbrytelser fra 1988 og utover: Blair, Straw, Cook, Hoon,.., altså
lederne for regjeringspartiet. Thomas offenliggjorde et brev som viste at
Straws oppdagelse av Saddam Husseins onde natur er svært fersk. I januar 2001
var det hans ansvar som innenriksminister å avgjøre spørsmål om politisk asyl.
Han forkastet en anke fra en iraker som var blitt fengslet og torturert i Irak,
fordi den ”omfattende informasjon om Irak” som sto til Straws disposisjon,
gjorde det klart at den irakiske tyrannens rettssaler ikke ville ”dømme og
straffe en person” uberettiget, og ”om det er noen uavgjorte anklager mot deg,
og du blir siktet når du kommer tilbake, kan du vente en rettferdig rettssak i
et uavhengig og balansert sammensatt
rettssystem”.
Men noe er endret siden januar 2001, og forbrytelsene som ikke betydde noe den
gang, sjokkerer nå våre følelser og gjør en krig påkrevd. Og det ventes av oss
at vi registrerer dette skuespillet med bifall, om ikke ærefrykt.
Jeg nevnte også at i 1997 var våpenstrømmen fra USA til Tyrkia større enn i
alle årene med kald krig til sammen, samtidig med at statsterrorismen steg til
et nivå hinsides det som ble tilskrevet Milosevic i Kosovo før NATO-bombingen;
en bombing vi ble forsikret om ble foretatt fordi vi er så edle at vi ikke kan
tolerere forbrytelser så nær grensen til NATO – bare innenfor NATO, der vi ikke
bare må tolerere dem men endog framskynde dem. 1997 var et viktig år for
menneskerettsorganisasjonene også på andre måter. Det var året da verdens
ledende avis forkynte for sine lesere at usamerikansk utenrikspolitikk var gått
inn i en ”edel fase”, med en ”hellig glød”. Det var også året da USAs
militærhjelp til Colombia føk til himmels, med en økning fra 50 millioner til
290 millioner i 1999, så dobling til 2001, og veksten fortsetter. I 1999 avga
Tyrkia plassen som ledende mottaker av våpen fra USA til Colombia. Grunnen er
ikke vanskelig å se: tyrkisk statsterrorisme var blitt en suksess, Colombias
var det ikke. I løpet av 1990-tallet hadde Colombia det verste rullebladet i
forhold til menneskerettene på hele den vestlige halvkulen, og var overlegent
største mottaker av amerikanske våpen og militær trening. Denne sammenhengen,
som er vel etablert, ville være til en smule bekymring om den hadde vært kjent
for andre enn forskere og dissentere.
Tyrkia og Colombia har andre fellestrekk: Begge land har flere millioner
mennesker som er fordrevet med vold; nå er det 2,7 millioner i Colombia og
antallet øker med 1000 daglig i følge de siste rapportene fra den ledende
menneskerettsorganisasjonen. Dette er antallet internt fordrevne, og tar ikke
med de som har flyktet ut av landet. Og liksom Tyrkia gir Colombia oss en
modell for tapper motstand. Den modellen bør ses på med skam og ydmykhet av
privilegerte folk fra Vest – spesielt de som strever med å skjule de fortsatte
overgrepene og terroren som vi bærer ansvaret for, som strever med å slette
fortidas skammelige rulleblad, og som strever med å reise stengsler mot
trusselen om avsløring av forbrytelser som USAs befolkning ikke ville tolerere,
om barrierene skulle briste.
_____________________________
Noam Chomsky ”The Human Rights Weeks 2002” ZNet 28 December 2002
Oversatt av Helge Hasselgreen