Alvorlig bekymring

Av Noam Chomsky

På dette ulykkelige tidspunkt er det intet vi kan gjøre for å stoppe invasjonen som pågår. Men det betyr ikke at oppgaven er over for folk som er opptatt av rettferdighet, frihet og menneskeretter. Langt ifra. Oppgavene vil være mer påtrengende enn før, uansett utfallet av angrepet. Og det utfallet har ingen noen ide om; ikke Pentagon, CIA eller noen andre. Mulighetene varierer fra redselsfulle humanitære katastrofer, slik hjelpeorganisasjonene som arbeider i Irak har advart om, til et relativt godartet utfall – men selv om ikke et hår blir krummet på noens hode, vil ikke det på noen måte minske kriminaliteten til de som for å nå sine egne skammelige mål er villige til å utsette hjelpeløse mennesker for en slik forferdelig risiko.

Det blir lenge til en foreløpig bedømmelse av utfallet kan finne sted. En umiddelbar oppgave er å bruke den kraften vi kan mestre for å oppnå mest mulig godartede utfall. Primært betyr det å vise interesse for ofrenes behov, ikke bare ofrene for denne krigen, men også for Washingtons onde og destruktive sanksjonsregime de siste ti årene, det som har lagt det sivile samfunnet i ruiner, styrket den herskende tyrannen, og tvunget befolkningen til å stole på ham for å overleve. Som påpekt i årevis har derfor sanksjonene underminert håpet om at Saddam Hussein skulle gå samme veien som andre morderiske tyranner som ikke er mindre onde enn han. Dette omfatter et forferdelig forbrytergalleri av kriminelle som også ble støttet av de som i dag sitter til rors i Washington, i mange tilfelle like til de siste dagene av deres blodige styre: Ceausescu, for bare å nevne ett åpenbart og høyst relevant tilfelle.

Elementær anstendighet tilsier omfattende erstatninger fra USA; i mangel av det må det i det minste bli en strøm av hjelp til irakerne, slik at de kan gjenoppbygge etter sitt eget hode det som er blitt ødelagt, ikke etter diktat fra folk i Washington og Crawford, folk hvis troserklæring er at makten springer ut av geværløpet.

Men det finnes mye mer grunnleggende spørsmål, med lang rekkevidde. Opposisjon mot invasjonen i Irak er helt uten historisk sidestykke. Det er derfor Bush måtte treffe de to kameratene sine på en usamerikansk militærbase på en øy, der de kunne være på trygg avstand fra vanlige folk. Opposisjonen kan nok være fokusert på invasjonen i Irak, men dens anliggende går langt utover den. Det er voksende frykt for USAs makt, som i en stor del av verden, trolig et stort flertall, anses som den største trusselen mot fred. Og med den ødeleggelsesteknologien som nå finnes og som raskt blir mer dødelig og uhyggelig, betyr trussel mot fred også trussel mot overlevelse.

Frykten for USAs regjering er ikke bare basert på denne invasjonen, men på det som ligger bak invasjonen: en åpent erklært besluttsomhet til å herske over verden med våpenmakt, den dimensjonen der USAs makt er overlegen, og å sikre at det aldri finnes noen utfordring mot den dominansen. Forebyggende kriger vil bli ført ved behov: forebyggende, ikke ’i forkjøpet’. Uansett hvilken begrunnelse en forkjøpskrig måtte ha, begrunnelsen holder ikke for en helt annen slags kategori, forebyggende krig: bruken av militærmakt for å eliminere en innbilt eller oppdiktet trussel. Det åpent kunngjorte målet er å hindre en utfordring mot ”USAs makt, posisjon og prestisje.” En slik utfordring, nå eller i framtiden, og ethvert tegn på at en slik utfordring kan dukke opp, vil bli møtt med overveldende kraft av herskerne i det landet som nå tydeligvis bruker mer enn hele resten av verden til sammen på voldsmidler, og som nå går nye og svært farlige veier mot en nesten enstemmig verdensopposisjon: for eksempel utvikling av dødelige våpensystemer i rommet.

Det er verd å merke seg at ordene jeg siterte ikke stammer fra Dick Cheney eller Donald Rumsfeld eller andre radikale ekstremister som nå står til rors. De er faktisk ordene til den respekterte eldre statsmann Dean Acheson. Han uttalte dem for 40 år siden da han var seniorrådgiver for Kennedy-administrasjonen. Han rettferdiggjorde USAs handlinger mot Kuba – med kunnskap om at den internasjonale terroristkampanjen som hadde som mål et ”regimeskifte” akkurat hadde bragt verden på randen av en terminal kjernefysisk krig. Uansett instruerte han det amerikanske folkerettsforbundet: ingen ”rettslige spørsmål” oppstår i tilfelle et amerikansk svar på en utfordring mot dets ”makt, posisjon og prestisje”, spesielt terroristangrep og økonomisk krigføring mot Kuba.

Jeg nevner dette som en påminnelse om at spørsmålene har dype røtter. Den nåværende administrasjonen befinner seg i den ekstreme enden av planleggingsspekteret, og dens trang til eventyrpolitikk og vold er uvanlig farlig. Men spekteret er ikke så bredt, og om ikke disse dypereliggende spørsmålene blir tatt opp kan vi være sikre på at andre ultrareaksjonære ekstremister vil vinne kontrollen over utrolige hjelpemidler til herjinger og undertrykking.

De nåværende makthavernes ”imperieambisjon”, som det åpent blir kalt, vekker gysninger over hele verden, også hovedstrømmen i etablissementet her hjemme. Andre steder er reaksjonen selvsagt mer fryktsomme, spesielt blant de tradisjonelle ofrene. De kan for mye historie, av bitter egenerfaring, til å bli trøstet av opphøyd retorikk. De har hørt nok av slikt opp gjennom århundrene da de ble slått med den hammeren som heter ”sivilisasjon”. For bare et par dager siden beskrev leder for den alliansefrie bevegelsen, som omfatter regjeringene til størsteparten av verdens befolkning, Bush-administrasjonen som mer aggressiv enn Hitler. Tilfeldigvis er han svært proamerikansk, og midt i Washingtons internasjonale økonomiske prosjekter. Og det er liten tvil om at han taler på vegne av mange av de tradisjonelle ofrene, og nå også på vegne av mange av de tradisjonelle undertrykkerne deres.

Man kan lett fortsette, og det er viktig å gjennomtenke disse saken, grundig og ærlig.

Selv før Bush-administrasjonen økte denne frykten drastisk de siste månedene, informerte etterretningskilder og spesialister på internasjonal politikk alle som ville høre at de politiske linjene Washington følger sannsynligvis vil øke terroren og spredningen av masseødeleggelsesvåpen, som hevn eller ganske enkelt som avskrekking. Washington har to måter å besvare truslene de avlet av sine handlinger og forbløffende proklamasjoner. En måte er å prøve å lindre truslene ved å ta litt hensyn til legitime klager, og å gå med på å bli et sivilisert medlem av samfunnet, med en viss respekt for verdensordenen og dens institusjoner. Den andre måten er å konstruere enda mer fryktinngytende ødeleggelsesmaskiner og dominans, slik at enhver tenkelig utfordring, hvor usannsynlig den enn måtte være, kan knuses – og dermed utløse nye og større utfordringer. Den måten skaper alvorlige farer for befolkningen i USA og i verden, og kan, med en viss sannsynlighet, føre til artens utryddelse – og det er ikke en tom spekulasjon.

Ved et nesten-mirakel har man unngått en terminal kjernefysisk krig tidligere, et par måneder før Achesons tale, for å nevne ett eksempel som bør være friskt i erindringen i dag. Truslene var alvorlige og mange. Verden har god grunn til å følge med på det som skjer i Washington med frykt og beven. Det folket som er best i stand til å minske den frykten, og å føre an mot en mer håpefull og konstruktiv framtid, er innbyggerne i USA, som kan forme framtiden.

Dette hører til de alvorlige bekymringene som etter min mening må stå klart for oss når vi betrakter begivenhetene som utfolder seg på uforutsigelig vis etter hvert som den mest fryktinngytende militære styrken i menneskehetens historie slippes løs på en forsvarsløs fiende, av et politisk lederskap som har skaffet seg et skremmende rulleblad av herjinger og barbari siden det overtok makten for mer enn 20 år siden.

_________________
Oversatt av Helge Hasselgreen