Al-Aqsa Intifadaen

Av Noam Chomsky

Etter tre uker med nestenkrig i de israelsk-okkuperte områdene kunngjorde statsminister Ehud Barak en ny plan for å fastlegge områdets endelige status. I løpet av disse ukene ble over hundre palestinere drept, blant dem tretti barn, ofte ved "overdreven bruk av dødelig ild under omstendigheter der livet til verken sikkerhetsstyrker eller andre var i overhengende fare, noe som førte til ulovlige drap" i følge konklusjone til Amnesty International i en detaljert rapport som knapt nok ble nevnt i USA. Forholdet mellom antall døde palestinere og israelere var som femten til en, noe som gjenspeiler tilgjengelige maktmidler. Baraks plan ble ikke kunngjort i detalj, men skissen er velkjent: den er i samsvar med "sluttstatuskartet" som USA og Israel presenterte som grunnlag for Camp David- forhandlingene som brøt sammen i juli. Denne planen, som videreutvikler amerikansk-israelske planer fra tidligere år om å nekte motparten nasjonale rettigheter, forutsatte kantonisering av territoriet som Israel erobret i 1967, med mekanismer som sikrer at nyttbart land og ressurser (først og fremst vann) i hovedsak forblir på israelske hender, mens befolkningen blir administrert av korrupte og brutale palestinske selvstyremyndigheter (PA – Palestinian Authority), som skal spille den rollen som tradisjonelt tildeles innfødte kollaboratører under ulike varianter av imperialistisk styre: det svarte lederskapet i Sør-Afrikas Bantustans, for bare å nevne bare den mest åpenbare parallellen. På Vestbredden vil en nordlig kanton omfatte Nablus og andre palestinske byer, en sentral kanton har sentrum i Ramallah, og en sørlig kanton i Bethlehem; Jeriko skal fortsatt være isolert. Palestinerne ville bli effektivt avskåret fra Jerusalem, senteret for palestinsk liv. Tilsvarende arrangementer er sannsynlige i Gaza, der Israel vil beholde den sørlige kystregionen og en liten nybyggerkoloni ved Netzarim (åsted for mange overgrep den siste tiden), og dette tjener neppe til annet enn et påskudd for stor militær tilstedeværelse og for veier som splitter Gazastripen nedenfor Gaza by. Disse forslagene formaliserer de enorme programmene for bosetting og nybygging som Israel har gjennomført, takket være rikelig støtte fra USA, og i større omfang etter at USA ble i stand til å presse gjennom sin versjon av "fredsprosessen" etter Golfkrigen.

For mer om forhandlingene og bakgrunnen for dem, se min kommentar av 25. juli og kommentaren skrevet av Alex og Stephen Shalom, 10. oktober.

(se ZNet på norsk: http://home.online.no/~knrognes/Shalom%20og%20Shalom.htm )

Målet for forhandlingene var å sikre offisiell PA-tilslutning til dette prosjektet. To måneder etter at de brøt sammen begynte den nåværende fasen med vold. Spenningen, som alltid er høy, steg da Barak-regjeringen autoriserte Ariel Sharons besøk, ledsaget av 1000 politifolk, til de muslimske helligdommer (Al-Aqsa) en torsdag (28. september). Sharon er selve symbolet på israelsk statsterror og aggresjon, med et stort antall overgrep på samvittigheten siden 1953. Sharons uttalte hensikt var å demonstrere "jødisk suverenitet" over al-Aqsa-området, men som veteran-korrespondenten Graham Usher påpeker, ble ikke "al-Aqsa intifadaen", som palestinerne kaller det, utløst av Sharons besøk, men av den massive og fryktinngytende tilstedeværelsen av politi og militærstyrker som Barak beordret neste dag, bønnedagen. Som man kunne forutse førte dette til sammenstøt da tusenvis av folk strømmet ut av moskeen, med sju døde og to hundre sårete palestinere som resultat. Uansett hva Barak ville oppnå kunne det ikke blitt skapt et mer effektivt grunnlag for de sjokkerende overgrepene som fant sted de neste ukene.

Det samme kan sies om forhandlingene som brøt sammen. De fokuserte på Jerusalem, og dette var det eneste saksområdet som ble nevnt i amerikanske kommentarer. Det er mulig at den israelske sosiologen Baruch Kimmerling overdrev da han skrev at en løsning på dette problemet "kunne vært nådd på fem minutter", men han har rett når han sier at "i følge enhver diplomatisk logikk burde [det] være den enkleste saken å løse" (Ha'aretz, 4. oktober). Det er forståelig at Clinton og Barak ønsker å skjule det de er i ferd med å gjøre i de okkuperte områdene, som er mye viktigere. Hvorfor godtok Arafat dette? Kanskje fordi han erkjenner at lederne i de arabiske landene ser på palestinerne som en plage, og har lite å innvende mot Bantustan-liknende bosettinger, men de kan ikke ignorere administrasjonen av de hellige steder av frykt for reaksjonen i egne befolkninger. Intet kan være bedre egnet til å utløse en konfrontasjon med religiøse overtoner, den mest illevarslende type konfrontasjon, noe århundrers erfaring viser.

Den viktigste nyskapningen i Baraks nye plan er at de amerikansk-israelske kravene skal innføres med direkte maktbruk i stedet for diplomatisk tvang, og i en grovere form, for å straffe ofrene som nektet å gi seg på høflig vis. Omrisset er hovedsakelig i samsvar med de politiske retningslinjene som ble etablert uformelt i 1968 (Allon-planen), og varianter som har vært foreslått seinere fra begge politiske grupperinger (Sharon-planen, arbeiderpartiregjeringens plan og andre) Det er viktig å huske at disse retningslinjene ikke bare har blitt foreslått, men også iverksatt, med støtte fra USA. Den støtten har vært avgjørende siden 1971, da Washington forlot det diplomatiske rammeverket som de hadde tatt initiativ til (Sikkerhetsrådets resolusjon 242) og fra da av fulgte sin linje med ensidig å forkaste palestinske rettigheter i årene siden, noe som kulminerte i "Osloprosessen. Siden alt dette har blitt effektivt fjernet fra Historien i USA, trengs det litt innsats å avdekke de essensielle fakta. De er ikke omstridt, bare gjemt bort.

Som nevnt er Baraks plan en spesielt brutal versjon av den velkjente amerikansk-israelsk politikken for å nekte motparten nasjonale rettigheter. Den omfatter stenging av elektrisitet, vann, telekommunikasjoner og andre tjenester som gis strengt rasjonert til den palestinske befolkningen, som nå er underlagt en slags beleiring. Man må huske at en uavhengig utvikling ble brutalt hindret av militærregimet fra 1967. Folket ble dermed henvist til dyp fattigdom og avhengighet, en prosess som er blitt betydelig forverret under den USA-styrte "Oslo-prosessen. En grunn er "grensestengningene" som regelmessig gjennomføres, og mest brutalt av duene i regjeringene som er utgått fra arbeiderpartiet. En annen glimrende journalist, Amira Hass, har kommentert det forholdet at Rabin-regjeringen innførte denne politikken "flere år før Hamas planla selvmordsangrep, [og] den er blitt perfeksjonert i årenes løp, særlig etter at de palestinske selvstyremyndighetene (PA) ble opprettet." Som en effektiv mekanisme for kvelning og kontroll har avstengningene blitt ledsaget av import av en essensiell vare til erstatning for den billige og utbyttete palestinske arbeidskraften som mye av økonomien hviler på: hundretusener av ulovlige immigranter fra hele verden, mange av dem ofre for "nyliberale reformer" i de siste årenes "globalisering". Disse menneskene overlever under elendige forhold og uten rettigheter, og de beskrives ofte som rene slavearbeidere i israelsk presse. Det nåværende Barak-forslaget går ut på å utvide dette programmet og dermed redusere ytterligere utsiktene for ren overlevelse for palestinerne.

En viktig hindring for dette programmet er motstanden fra det israelske næringslivet, som baserer seg på et kontrollert palestinsk marked for om lag 2,5 milliarder dollar i årlig eksport, og har "smidd lenker til PA-tjenestemenn" og Arafats "økonomiske rådgiver, og på den måten blitt i stand til å dele seg imellom monopoler med offisiell godkjennelse fra PA" (Financial Times, 2.oktober; også New York Times, samme dag). De har også håp om å etablere industriområder i de okkuperte områdene for derved å flytte forurensning og å utbytte en billig arbeidsstyrke etter meksikansk mønster i anlegg eid av israelske foretak og den palestinske eliten, som beriker seg selv på velkjent vis. Baraks nye forslag virker mer som en advarsel enn som en plan, selv om de er en naturlig forlengelse av det som har kommet tidligere. I den grad de blir iverksatt vil de utvide prosjektet med "usynlig bortvisning" som har vært praktisert i mange år, og det virker mer meningsfullt enn åpen "etnisk rensing" (som vi kaller prosessen når den utføres av våre offisielle fiender). Folk som tvinges til å oppgi alt håp og som ikke tilbys muligheter for et meningsfullt liv vil komme seg bort så sant de har mulighet til det. Planene, som har røtter i den sionistiske bevegelsens tradisjonelle mål fra starten av (over hele det ideologiske spekteret) ble luftet i interne diskusjoner av arabistene i den israelske regjeringen i 1948 da åpen etnisk rensing sto for døren: deres forventninger gikk ut på at flyktningene "ville bli knust" og "dø", og "de fleste vil bli til menneskelig støv og samfunnets avfall, og bli en del av de lutfattige klassene i de arabiske landene." De nåværende planene, enten de nå er innført med tvangsdiplomati eller direkte maktbruk, har liknende mål. De er ikke urealistiske om de kan stole på verdens dominerende makt og dens intellektuelle klasser.

Situasjonen nå beskrives med stor nøyaktighet av Amira Hass i en av Israels mest prestisjetunge dagsaviser (Ha'aretz, 18. oktober). Sju år etter Prinsipperklæringen (DOP) i september 1993 - som innevarslet dette resultat for enhver som ville bruke øynene - "har Israel sikkerhetskontroll og administrativ kontroll" over mesteparten av Vestbredden og 20% av Gaza-stripen. Det har oppnådd "å fordoble antall nybyggere på 10 år, utvide bosettingene, fortsette den diskriminerende politikken med å skjære ned på vannforsyningen til tre millioner palestinere, hindre utvikling av palestinske områder over mesteparten av Vestbredden, og låse inne en hel nasjon i avgrensete områder, innesperret i et nettverk av "omkjøringsveier" bare beregnet for jøder. I disse dager, med sterke begrensinger i bevegelsesfriheten på Vestbredden, kan man se hvor godt hvert veistykke har vært planlagt: slik at 200 000 jøder har bevegelsesfrihet, mens 3 millioner palestinere er innesperret i sine Bantustan til de underkaster seg israelske krav. Blodbadet som nå har pågått i tre uker er det naturlige resultat av sju år med løgner og bedrag, akkurat som den første intifadaen var det naturlige resultat av direkte israelsk okkupasjon."

Programmene for bosetting og nybygging fortsetter, med USAs støtte, uansett hvem som sitter ved makten. Den 18. august skrev Ha'aretz at to regjeringer -- Rabins og Baraks -- hadde erklærte "frysing" av bosettingen i overensstemmelse med due-imaget som foretrekkes i USA og store deler av den israelsk venstresiden. Begge benyttet "frysingen" til å intensivere bosettingen, inkludert økonomiske insentiver for den sekulære del av befolkningen, automatiske tilskuddsordninger for de ultrareligiøse bosettere, og andre ordninger, og dette kan settes i verk så og si uten protester siden det tilfeldigvis er "det minste av to onder" som foretar beslutningene, et mønster som knapt er ukjent andre steder heller. "På den ene siden har vi frysing, på den annen side har vi virkeligheten", heter det sarkastisk i reportasjen. Virkeligheten er at bosettingen i de okkuperte områdene har vokst over fire ganger så fort som i israelske vekstsentre, og dette fortsetter -- muligens akselererer det -- under Barak. Bosettingen bringer med seg store infrastrukturprosjekter med sikte på integrering av store deler av regionen med Israel, mens palestinerne blir isolert, om vi ser bort fra "palestinske veier" som er så dårlige at det er forbundet med fare å benytte dem.

Danny Rubinstein, en annen glimrende journalist, peker på at "de som leser de palestinske avisene får (korrekt) inntrykk av at aktiviteten i bosettingene aldri stopper. Israel bygger uopphørlig og utvider og forsterker bosettingene på Vestbredden og i Gaza. Israel beslaglegger stadig hus og land i områdene utenfor 1967-grensene -- og selvsagt går dette alltid på bekostning av palestinerne, for å begrense deres livsrom, tvinge dem inn i et hjørne og deretter ut. Med andre ord er målet i siste instans å ta fra dem hjemlandet og deres hovedstad Jerusalem" (Ha'aretz, 23. oktober).

Lesere av de israelske avisene, fortsetter Rubinstein, blir i hovedsak beskyttet mot de uvelkomne fakta, men ikke helt. I USA er det mye viktigere at befolkningen blir holdt i uvitenhet, av åpenbare grunner: de økonomiske og militære programmene er fullstendig avhengig av USAs støtte, som er upopulær av indrepolitiske grunner og ville bli enda mer upopulær om hensikten med dem ble kjent.

For eksempel skrev Ha'aretz' korrespondent for forsvarssaker den 3. oktober, etter en uke med bitre stridigheter og drap, om "det største kjøp av militære helikoptre som det israelske flyvåpen hadde foretatt på ti år", en avtale der USA vil forsyne Israel med 35 Blackhawk militærhelikoptre og reservedeler til en kostnad av 525 millioner dollar, foruten drivstoff; en avtale som fulgte straks etter innkjøp av overvåkingsfly og Apache angrepshelikoptre. Disse er "de nyeste og mest avanserte flerbruks angrepshelikoptre i USAs arsenal", tilføyde Jerusalem Post. Det ville være urettferdig å hevde at de som gir gavene ikke kan oppdage disse fakta. I et databasesøk fant David Peterson at de ble referert i Raleigh-pressen (North Carolina).

Salget av militære helikoptre ble fordømt av Amnesty International (19. oktober) fordi disse "helikoptrene levert av USA er blitt brukt til å krenke menneskerettene til palestinske og arabiske israelere i den pågående konflikten i området." Dette var selvsagt forutsett, om vi utelukker langt fremskredet forstandssvekkelse.

Israel er blitt gjenstand for internasjonal fordømmelse (USA avsto) for "overdreven maktbruk" i en "uforholdsmessig sterk reaksjon" på palestinske voldsaksjoner. Dette innbefatter selv sjeldne fordømmelser fra det internasjonale Røde Kors, nemlig for angrepene på minst 18 Røde Kors-ambulanser (New York Times, 4. oktober). Israel hevder at de med urette alene utsettes for kritikk. Dette er helt etter oppskriften. Israel benytter seg av USAs offisielle doktrine, kjent her som "Powell-doktrinen", skjønt den er av mye eldre årgang, og kan spores bakover i århundrer: bruk massiv vold mot alt som kan oppfattes som en trusel. Offisiell israelsk doktrine tillater "full våpenbruk mot enhver som setter andres liv i fare, særlig mot enhver som skyter på våre styrker eller på israelere" (Daniel Reisner, israelsk militærjuridisk rådgiver, i Financial Times 6. oktober). Full våpenbruk når det er tale om en moderne hær betyr tanks, angrepshelikoptre, skarpskyttere som sikter på sivile (ofte barn), osv. Våpensalg fra USA "inneholder ingen krav om at våpnene ikke kan brukes mot sivile", sa en talsmann for Pentagon; han "innrømmet riktignok at anti-tank raketter og angrepshelikoptre vanligvis ikke blir betraktet som redskaper til kontroll av folkemengder" -- unntatt av dem som kan gjøre det ustraffet under de beskyttende vingene til den regjerende supermakten. "Vi kan ikke refse en israelsk offiser som tilkaller et Cobra-helikopter fordi hans tropper er blitt angrepet," sa en annen talsmann for USA (Deutsche Presse-Agentur, 3. oktober). Dermed må slike drapsmaskiner stilles til rådighet i en uendelig strøm.

Det er ikke overraskende at en av USAs klientstater følger USAs standard militærdoktrine, som har latt død og fordervelse følge i sitt kjølvann i en grad som er altfor fryktelig, også i de siste årene. USA og Israel er selvsagt ikke alene om å følge denne militærdoktrine, og den blir til og med fordømt av og til: nemlig når den blir fulgt av fiender som vi velger ut for ødeleggelse. Et ferskt eksempel er den serbiske reaksjonen da dets territorium (som USA insisterer på at det er) ble angrepet av gerilja med baser i Albania, angrep som medførte drap på serbisk politi og sivile og bortføring av sivile (inkludert albanere) i den åpent erklærte hensikt å utløse "en uforholdsmessig sterk reaksjon", som ville utløse Vestens indignasjon og deretter NATO-angrep. Svært rikholdig dokumentasjon fra USA, NATO og andre vestlige kilder er nå tilgjengelig, mesteparten frambrakt i et forsøk på å rettferdiggjøre bombingen. Om vi antar at disse kilder er pålitelige, finner vi at den serbiske reaksjon -- selvom den uten tvil var "uforholdsmessig sterk" og forbrytersk -- ikke tåler sammenlikning med den normale utøvelse av den samme doktrine av USA og dets klienter, inkludert Israel.

I britisk presse kan vi i det minste lese at "om palestinerne var svarte, ville Israel nå vært en paria-stat utsatt for økonomiske sanksjoner ledet av USA [desverre ikke helt dekkende]. Utbyggingen av og bosettingene på Vestbredden ville blitt sett på som et apartheidsystem, der den opprinnelige befolkning fikk lov til å leve på en liten brøkdel av sitt eget land, i selvstyrte 'bantustan', mens de 'hvite' monopoliserte vann- og elektrisitetsforsyningen. Og akkurat som den svarte befolkningen fikk adgang til Sør Afrikas hvite områder i elendige og underutviklete 'townships', så ville Israels behandling av israelske arabere -- som blir skamløst diskriminert når det gjelder bevilgninger til boliger og utdannelse -- også blitt sett på som skandaløs" (Observer, Guardian, 15. oktober).

Disse konklusjoner vil ikke komme som noen overraskelse på dem som ikke har fått sitt synsfelt begrenset av ideologiske skylapper som har tvunget seg på i årevis. Det gjenstår å fjerne dem i det viktigste landet. Dette er en forutsetning for enhver konstruktiv reaksjon på det økende kaoset og ødeleggelsene, fryktelige nok allerede, og med langsiktige konsekvenser det ikke er behagelig å tenke på..

(ZNet Commentary 26. oktober 2000. Oversatt av Helge Hasselgreen og Knut Rognes)